Fjerde rapport i følgeevaluering av opptrappingsplanen for rusfeltet er lansert

Fafo, Samfunnsøkonomisk analyse og Ipsos følger arbeidet med opptrappingsplanen for rus. Evalueringen er både en følgeevaluering og en sluttevaluering. Målet med sluttevalueringen er å se i hvilken grad iverksatte tiltak har ført til et bedre tilbud til personer som er i ferd med eller som allerede har utviklet rusmiddelproblemer, samt evaluere i hvilken grad tilbudet til pårørende har blitt styrket i planperioden. I følgeevalueringen er hensikten å undersøke hvorvidt organiseringen av arbeidet og oppfølgingen av oppfølgingsplanen med iverksatte tiltak er hensiktsmessig for å nå planens mål og delmål.

Følgeevalueringen startet i 2017 og den fjerde rapporten ble lansert desember 2020. I rapporten pekes det bl.a. på en vekst i årsverk innen kommunalt psykisk helse og rusarbeid, og at tjenesten er blitt mer brukerorienterte og tilgjengelige. Likevel er det vanskelig å finne at opptrappingsplanen har bedret livskvalitet for personer med rusrelaterte problemer. Evalueringsteamet skal avgi sin sluttevaluering i 2021.

Rapporter:

• 2020: Fjerde statusrapport

• 2019: Tredje statusrapport

• 2018: Andre statusrapport

• 2017: Første statusrapport og nullpunktsanalyse

Næringsutvikling i Ullensaker kommune

På oppdrag fra Ullensaker kommune har SØA analysert dagens næringsstruktur, sannsynlig sysselsettingsutvikling fram mot 2030 og økonomiske ringvirkninger av å etablere en universitetscampus i kommunen. Klikk her for å lese hele rapporten.

Få, om noen, kommuner er så sterkt påvirket av koronapandemien som Ullensaker. Ullensaker er vertskommune for landets hovedflyplass, Oslo Lufthavn Gardermoen. Fire av ti sysselsatte i kommunen er knyttet til flyplassrelaterte aktiviteter. Koronapandemien og tilhørende smittevernstiltak har siden mars 2020 gitt en kraftig nedgang i flytrafikken, som i sin tur har medført en rekordhøy arbeidsledighet i kommunen.

I lys av utfordringene kommunen står overfor på kort og lang sikt, ble det i 2020 vedtatt at næringsutvikling er ett av tre satsningsområder i kommuneplanens samfunnsdel. Målet er et konkurransedyktig og mer variert arbeidsmarked i kommunen. Det vil også resultere i et lokalsamfunn som er mer robust for konjunkturendringer i næringslivet.

For å forstå hvordan næringslivet i Ullensaker mest sannsynlig vil utvikle seg i årene framover har Ullensaker kommune bedt om en analyse av framtidig næringsutvikling i kommunen. Kommunen har også et ønske om å få analysert ringvirkninger av en eventuell lokalisering av en campus for høyere utdanning i kommunen. I denne rapporten analyseres begge disse problemstillingene.

Dagens næringsstruktur er påvirket av Oslo Lufthavn og kommunens geografiske fortrinn

Ullensaker har en distinkt annen næringsstruktur enn de fleste kommuner, både i regionen og i landet. Hovedforskjellen er knyttet til aktiviteten på Oslo Lufthavn Gardermoen, landets hovedflyplass og største arbeidsplass. Kommunen har siden etableringen av hovedflyplassen i 1998 hatt en markant vekst i flyplassrelaterte virksomheter, inkludert virksomheter som leverer produkter tilpasset flyplassens aktiviteter, som konferansehoteller, lager og logistikk.  

I 2019 var det til sammen 27 500 sysselsatte med arbeidssted i Ullensaker kommune. 11 600 var ifølge våre beregninger, sysselsatte ved og rundt Oslo Lufthavn i 2019. Det tilsvarer over 40 prosent av kommunens sysselsatte.

Det siste tiåret har sysselsettingen i kommunen økt med 2,1 prosent i året. Sysselsettingsveksten har vært mer enn tre ganger så høy som for landet samlet sett. Den høye sysselsettingsveksten understreker at Ullensaker, i tillegg til å være et attraktivt bosted, er attraktivt for næringslivet.

Også befolkningsveksten har vært høy i Ullensaker. De siste 20 årene har kommunene hatt den raskeste befolkningsveksten i landet. Høy befolkningsvekst har lagt til rette for at flere typer næringsvirksomhet finner kommunen attraktiv. Det gjelder både virksomheter som leverer tjenester til en voksende lokalbefolkning og som kan trekke på kompetanse hos en stadig mer variert befolkning. Det er ofte en selvforsterkende dynamikk mellom bosetting og næringsliv. Flere bosatte resulterer i en større og mer variert arbeidsstyrke for arbeidsgivere, samtidig som flere arbeidsplasser gjør en region mer attraktiv for ny bosetting.

Samlet sett jobber nærmere 40 prosent av de sysselsatte med arbeidssted i Ullensaker kommune i næringer som produserer vare og tjenester som kan handles over lange avstander (basisnæringer). For landet som helhet utgjorde i de samme næringene er 26 prosent. Basisnæringene omfatter primærnæringene og industrien, samt teknologiske tjenester og reiseliv. Disse næringene kjennetagens av at etterspørselen drives av forhold utenfor en region og et land. Flyplassrelaterte næringer utgjør størsteparten av basisnæringene i kommunen.

Sammenlignet med landet for øvrig, utgjør primærnæringene og vareproduserende industri en liten andel av sysselsettingen i Ullensaker. Det er likevel mange jordbruksprodusenter i Ullensaker, også tilhørende næringsmiddelindustri. I tillegg er Ullensaker vertskap for leverandører til bygge- og anleggsnæringen, som leverer både tre- og steinbaserte produkter.

I tillegg har Ullensaker mange sysselsatte innenfor transport- og logistikkvirksomheter utenfor flyplassen. Dette er virksomheter som leverer varer til andre regioner på Østlandet. Kommunen er også vertskap for sykehuset til Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL). Kommunen har mindre tilstedeværelse av kunnskapsnæringer som IKT og faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting enn gjennomsnittet for landet.

Lokalnæringer, som husholdningsrettede tjenester og kommunal tjenesteproduksjon, har lavere andel av samlet sysselsetting enn i landet som helhet. Det gjelder også når vi ser bort fra sysselsetting på flyplassen. Hovedårsaken er lavere andel sysselsatte innenfor helse- og omsorg, men også innen offentlig administrasjon er det færre sysselsatte enn gjennomsnittet for landet. Sysselsettingen innen varehandel (som også er en lokalnæring) er imidlertid høyere som følge av at Jessheim fungerer som et handelssentrum for kommunene på Øvre Romerike. Samlet hadde Ullensaker i 2019 om lag like mange sysselsatte i lokalnæringer som i flyplassrelaterte næringer.

Næringsutviklingen framover drives hovedsakelig bosettingen i kommunen

Fram til pandemiåret 2020 pekte de fleste indikatorene for utviklingen i Ullensaker oppover. Som for resten av verden, har utbruddet av koronapandemien snudd hverdagen på hodet for Ullensaker kommune. Begrensninger i spesielt reiseaktivitet har medført rekordhøy ledighet i Ullensaker i 2020. Etter hvert vil vaksinering og annet gjøre at smitteverntiltakene vil opphøre. Det er likevel ikke opplagt at flyplassrelatert sysselsetting med en gang kommer tilbake til samme nivå. Reisevaner kan ha blitt endret gjennom pandemien. Bruken av digitale møter kan også ha redusert behovet for arbeidsreiser og fysiske møter.

For å framskrive sannsynlig sysselsettingsutvikling i Ullensaker har vi tatt innover oss det vi kan anta er konsekvenser av pandemien. Vi benytter Samfunnsøkonomisk analyse sin nærings- og kompetansemodell (SØNK) som grunnlag for framskrivning av næringsaktivitetene i kommunen. Modellen benytter data fra SSBs registerbaserte sysselsettingsstatistikk, for sysselsatte med arbeidssted i Ullensaker kommune. De sysselsatte fordeles på 15 næringsgrupper. Modellen framskriver sysselsettingsutviklingen i hver enkelt næringsgruppe, med utgangspunkt i at de siste årenes utvikling fortsetter, men hvor vi tar hensyn til de brudd som følger av spesielt pandemiens påvirkning av etterspørselen etter flyplasstjenester. Vi har benyttet internasjonale prognoser for flytrafikk i beregningene. Vi har også tatt hensyn til hvordan byggeaktivitet og veksten i innbyggertall vil påvirke næringsutviklingen.

Prognoser fra International Air Transport Association (IATA) tilsier at reiseaktiviteten først i 2024 vil være tilbake på samme nivå som i 2019. Vi legger til grunn om lag samme sysselsettingsutvikling for direkte flyrelaterte virksomheter. Men den betydelige aktiviteten innenfor hoteller vil neppe komme tilbake til samme nivå. Hotellnæringen er særlig berørt av en forventet permanent nedgang i antall arbeidsreiser, blant annet som følge av økt bruk av digitale arbeidsmøter.

Hovedtyngden av næringsaktiviteten utenom flyplassen er lokalnæringer. Utviklingen i disse drives primært av lokale befolkningens konsum og preferanser. I årene framover er det lokalnæringene som vil bidra mest til sysselsettingsvekst. Et økende befolkningsgrunnlag bidrar til vekst i næringer som produserer tjenester befolkningen etterspør. Dette inkluderer servering, men også kulturelle og andre personrettede tjenester. I begge disse næringsgruppene legges det i framskrivingene til grunn at sysselsettingsutviklingen skjer i tråd med befolkningsutviklingen i kommunen. Samlet anslår vi at sysselsettingen i Ullensaker først i 2027 når samme nivå som i 2019.

Etablering av campus under OsloMet kan bli en viktig impuls til ny vekst i Ullensaker

Framtidig utvikling i Ullensaker kan få en ny retning om kommunen blir vertskap for helt nye virksomheter. Etablering av et studiested for høyere utdanning vil være en slik mulighet. Kommunen er godt posisjonert for å kunne bli et studiested for høyere utdanningsinstitusjoner. Jessheim som kommunens sentrum er kompakt, med en blanding av ny og gammel bebyggelse og sentrumsfunksjoner som framstår som attraktive for studenter. Kommunen har arealer og bygg som egner seg for rask etablering og nybygging av en universitetscampus, samt at kommunen har mulighet til meget raske reguleringsendringer. Fordi Universitetsstyret for OsloMet har vedtatt at universitetet skal videreutvikles med en to-campusløsning, med fullverdige campuser i Oslo og på Romerike, er det en reell mulighet for at en campus lokaliseres til Jessheim.

I denne rapporten har vi gjennomført en ringvirkningsanalyse av hva en slik etablering av en universitetscampus vil innebære av ringvirkninger. Vårt anslag er at en etablering på linje med OsloMets avdeling på Kjeller vil innebære mellom 430 og 500 ekstra sysselsatte, som følge av direkte og indirekte virkninger. I tillegg kan en universitetsetablering innebære etablering av nye kunnskapsbaserte virksomheter, denne effekten er det imidlertid ikke mulig å beregne omfanget av. I de nærmeste årene vil også særlig bygge- og anleggsvirksomhet i forbindelse med en eventuell etablering motvirke sysselsettingsnedgangen i kommunen. Disse virkningene er imidlertid ikke beregnet.

Samlet vil en universitetsetablering klart motvirke den vedvarende lave sysselsettingsutviklingen de nærmeste årene.  Mer enn en tallmessig motvirkning, vil en etablering av et studiested for høyere utdanning i Jessheim representere en endring i sammensetningen av sysselsettingen i Ullensaker. Dersom det skjer, vil Jessheims attraktivitet for kunnskapsbasert næringsliv styrkes, og Ullensakers næringsliv vil både bli mer variert og robust.

Figur 1 oppsummerer vårt anslag for den mest sannsynlige framskrivningen av sysselsettingsutviklingen i ulike næringer i Ullensaker. Vi har i framskrivningene tatt utgangspunkt i sysselsatte i detaljerte næringer ved utgangen av 2019, vurdert sannsynlige endringer i flyplassrelaterte næringer, befolkningsveksten i kommunen og videreført utviklingstrender som har vært gjeldene for ulike næringer de siste fem årene. De anslåtte direkte og indirekte virkningene av Oslo Mets etablering er lagt inn i tillegg til den framskrevne referansebanen for sysselsettingsutviklingen.

Figur 1 Framskrevet antall sysselsatte med arbeidssted i Ullensaker kommune, fordelt på næringsgruppe

God forvaltning av tilretteleggerrollen styrker kommunens attraktivitet for næringslivet

Når det kommer til næringsutvikling, har norske kommuner i hovedsak en tilretteleggerrolle. Det fremste virkemiddelet i kommunenes næringspolitikk er tilrettelegging gjennom kommuneplanen. For kommuner som aktivt legger til rette for næringsutvikling, kan kommuneplanen sikre både forutsigbarhet, åpenhet og effektive etableringsprosesser. For å understøtte framtidig næringsutvikling, må kommunen forvalte sin plan- og arealmyndighet på en god måte. Tidligere undersøkelser viser også at dialog med relevante aktører og investorer i kommunen er viktig, fordi større investeringer normalt har behov for at grunneiere, utbyggere, investorer og nyetablerere spiller på lag.

Basert på kjennetegn ved dagens næringsstruktur og kommunen ellers, er det særlig tre faktorer som peker seg ut som Ullensakers næringsmessige fortrinn. De to første er knyttet til Oslo Lufthavn og kommunens geografi, som er grunnlag for store deler av dagens næringsstruktur i Ullensaker. Det tredje fortrinnet er knyttet til Jessheim by og dens sentrumsfunksjoner.

I det kunnskapsbaserte næringslivet er tilgangen på arbeidskraft med relevant kompetanse blant de viktigste regionale fortrinnene. Denne type virksomheter etableres derfor normalt i sentrale områder, der et stort antall arbeidstakere foretrekker å bo eller jobbe. Videreutvikling av det definerte bysentrumet i Jessheim vil bidra til å styrke effektene av å etablere en universitetscampus, men også styrke kommunens attraktivitet for kunnskapsintensive virksomheter mer generelt.

Foto: Dronegutta.

Lærdommer fra gode vertskommuner for næringsutvikling

KS og NHO har ønsker økt kunnskap om hvordan norske kommuner kan bli bedre vertskapskommuner for næringslivet, samtidig som næringslivet styrker sin rolle i lokal samfunnsutvikling. SØA i samarbeid med Vista analyse har svart på dette ved å kartlegge hvordan 17 case-kommuner arbeider med næringsutvikling. Kommunene er valgt ut basert på statistiske indikatorer, hvor næringsutviklingen har vært gunstigere enn hva befolkningsutviklingen tilsier. Videre har vi delt kommunene inn etter om de 1) er nabokommune til en storby, 2) er utenfor pendleravstand til en storby, men del av en større bo- og arbeidsmarkedsregion og 3) er en bo- og arbeidsmarkedsregion i seg selv. Kommunen er også fordelt geografisk og slik at de har ulike næringsmessige tyngdepunkt. Prosjektet har synliggjort erfaringer som i stor grad er felles for våre case-kommuner, om enn med flere viktige nyanser. Våre erfaringer er at kommuner med vellykket arbeid for næringsutvikling:

• Ser næringsutviklingsarbeid som en del av kommunens arbeid for gode lokalsamfunn.

• Tar utgangspunkt i egen kommunes geografiske og næringsmessige fortrinn og utfordringer, herunder utnytter «flaks» til faktisk handling.

• Er opptatt av å utvikle og holde fast på en langsiktig strategi for næringsutvikling.

• er opptatt av at arbeidet er godt forankret både i kommunens administrative og politisk ledelse.

• Har jevnlig og god dialog med relevante næringsaktører i egen kommune, for slik å involvere lokalt næringsliv i strategisk planlegging.

• Ser eget arbeid som en del av regionens arbeid for positiv næringsvekst.

• Har en bred innfallsvinkel til næringsutviklingsarbeidet på tvers av kommunale sektorer

• Har god dialog med næringslivet både på administrativt og politisk nivå

Rapporten inneholder data fra alle case-kommunene, samt forslag til innretning av lokalt næringsutviklingsarbeid. Hele rapporten kan lastes ned her: R3-2021 Lærdommer fra gode vertskommuner for næringsutvikling

Norges behov for IKT-kompetanse i dag og framover

På oppdrag fra Abelia, IKT-Norge, NITO, Digital Norway, Tekna, Negotia og EL og IT Forbundet har SØA kartlagt behovet for og tilbudet av IKT-kompetanse i det norske arbeidsmarkedet, i dag og fram mot 2030. Klikk her for å lese hele rapporten.

Veksten i bruk av IKT øker behovet for IKT-kompetanse i arbeidsmarkedet

Digitaliseringen de siste 30 årene har ført til betydelig vekst i både i næringer som produserer IKT eller som bidrar til at IKT blir tatt i bruk, i antall sysselsatte med formell IKT-utdanning og i antall lønnstakere med IKT-yrker. IKT-næringene er blant de raskest voksende næringene i landet. Antall sysselsatte med formell IKT-utdanning har økt med om lag 40 prosent i perioden 2009–2019. Til sammenligning har den samlede sysselsettingen i Norge økt med 8 prosent i samme periode. De siste fire årene har samtidig antall lønnstakere i IKT-yrker økt tre ganger raskere enn resten av arbeidsmarkedet.

Tilbudet av IKT-kompetanse avhenger særlig av utdanningstilbudet, opplæring og omskolering gjennom etter- og videreutdanning (EVU) og innvandring av personer med IKT-kompetanse. IKT-fagene er relativt nye som fagretninger og utdanningskapasiteten er bygget opp over tid. De siste ti årene har antall uteksaminerte i IKT-fag fordoblet seg og utgjorde drøyt 3 000 nyutdannede kandidater i 2019. Langt flere studenter søker seg til IKT-utdanningene. I samme periode har deltakelsen i formell videreutdanning innen IKT økt med 10 prosent. Også utenlandske arbeidstakere har bidratt til økt tilgang på IKT-kompetanse i arbeidsmarkedet. Innvandrere utgjør 15 prosent av lønnstakerne i IKT-yrkene, og andelen har økt med om lag to prosentpoeng de siste fire årene. India er det enkeltlandet flest innvandrere i IKT-yrkene kommer fra.

Etter avsluttet utdanning, er erfaring og læring i det daglige arbeidet viktigst blant kildene til videre læring og kompetanseutvikling, særlig for et fag som er i så rask utvikling som IKT. Etter- og videreutdanning er vesentlig for å støtte opp under livslang læring og kompetanseutvikling i arbeidslivet.

Ifølge SSBs undersøkelse om bruk av IKT i næringslivet (2019) ga 60 prosent av foretakene med ansatte IKT-spesialister opplæring til egne IKT-spesialister for å vedlikeholde og videreutvikle deres kompetanse. Nærmere en tredel av alle private foretak i Norge har også gitt IKT-opplæring til andre ansatte. I tillegg avdekker intervjuer med arbeidsgivere i IKT-næringene, at en del virksomheter driver betydelig bedriftsintern opplæring. Dette er opplæring som ikke nødvendigvis i sin helhet fanges opp av SSBs undersøkelse.

For å løse det samlede omfanget av IKT-oppgaver i næringslivet, suppleres norske leverandører med kjøp av IT-tjenester fra utlandet. I 2019 ble det importert IT-tjenester til en verdi av 32 milliarder kroner, eksporten fra Norge var på 19 milliarder. Norge har derfor et eksportunderskudd på 13 milliarder kroner i handel med IT-tjenester med utlandet, eksportunderskuddet er mer enn doblet siden 2015. Veksten indikerer at norske virksomheter har et økende omfang av IKT-oppgaver som løses av utenlandske leverandører.

Veksten i alle disse størrelsene er uttrykk for den samme underliggende endringen, at digitaliseringen øker behovet for IKT-kompetanse. Det er ingen tegn til at behovene for IKT-kompetanse bremses, tvert imot.

Behov for 40 000 flere sysselsatte med IKT-utdanning i 2030

Samfunnsøkonomisk analyse sin nærings- og kompetansemodell (SØNK) er brukt til å framskrive framtidig sysselsetting av personer med IKT-utdanning fram til 2030. Modellen framskriver den samlede sysselsettingen i landet, fordelt på næringer og de sysselsattes formelle utdanningsbakgrunn, herunder IKT-utdanning. SSBs befolkningsframskrivinger setter rammene for det samlede arbeidstilbudet i økonomien.

Modellen sikrer at alle framskrivninger av sysselsetting er innenfor rammen av det samlede arbeidsmarkedet. I perioder med lav vekst i det samlede arbeidsmarkedet synliggjør modellen at vekst i én næring eller én utdanningsgruppe ikke kan skje uten at andre næringer eller utdanningsgrupper må avgi ressurser til det som vokser. Synliggjøring av at ulike utdanningsbehov må veies opp mot hverandre er en fordel ved denne modellen.

Framskrivingen av næringsstrukturen i modellen forutsetter at de siste årenes trend fortsetter. For enkeltnæringer er framskrivingene justert i henhold til kjente prognoser, blant annet i petroleumssektoren der det forventes lavere investeringer fram mot 2030. Innad i næringer forutsetter modellen at kompetansesammensetningen vil utvikles i tråd med de observerte endringene de siste årene. Modellen beregner med dette både virkninger av endringer i næringsstrukturen, men også av endrede kompetansebehov innad i de enkelte næringene.

Modellens framskrivinger tilsier at behovet for antall sysselsatte med IKT-utdanning øker fra rundt 56 000 personer i 2019 til 94 000 personer i 2030, jf. figur A. Behovet øker på alle utdanningsnivåene, men veksten er klart høyest blant de som fullfører lang høyere utdanning.

Framskrivningene tilsier en årlig netto økning i antall sysselsatte med IKT-utdanning på i underkant av 3 500 personer fram mot 2030. Det tilsvarer en samlet vekst på 66 prosent i perioden. Til sammenligning framskriver modellen en samlet sysselsettingsvekst i økonomien på 5 prosent. Den høye veksten tilsier også at sysselsatte med IKT-utdanning vil utgjøre en større andel av den samlede sysselsettingen i 2030.

Det er to drivere bak økningen i sysselsatte med IKT-utdanning; økt sysselsetting i IKT-næringer og økt innslag av sysselsatte med IKT-utdanning innen andre næringer. Den sistnevnte effekten er klart viktigst, og understeker at behovet for personer med IKT-kompetanse øker i så godt som alle næringer.

Mer enn 3 000 ubesatte IKT-stillinger i 2020, det faktiske behovet er trolig større

Framskrivingen over tar ikke direkte inn over seg at virksomheter i dag ikke klarer å rekruttere tilstrekkelige antall personer med relevant IKT-kompetanse. Spørreundersøkelser, litteratur og intervjuer over flere år indikerer at norske arbeidsgivere har et betydelig udekket kompetansebehov innen IKT.

I NAVs årlige bedriftsundersøkelse tallfestes den anslåtte mangelen på arbeidskraft i ulike yrkesgrupper. I 2020 estimerer undersøkelsen at det er 3 250 ubesatte IKT-stillinger i Norge (NAV, 2020). Den estimerte mangelen er klart størst blant programvare- og applikasjonsutviklere. I perioden 2017–2019 tilsvarte den estimerte mangelen på arbeidskraft 4,8 prosent av antallet lønnstakere i de samme IKT-yrkene, omtalt som en stramhetsindikator for arbeidsmarkedet.

Lønnstakere i IKT-yrker og sysselsatte med IKT-utdanning er ulike grupper i arbeidsmarkedet, men den underliggende mangelen er etter vår vurdering sammenlignbar. Det samlede behovet for sysselsatte er derfor større enn antall registrerte sysselsatte med IKT-utdanning i figur A. Gitt en stramhetsindikator på 4,8 prosent mangler det anslagsvis 2 700 sysselsatte med IKT-utdanning i 2019. Dette øker til 4 500 sysselsatte i 2030. Den estimerte mangelen kommer i tillegg til framskrivingen av sysselsatte med IKT-utdanning. Det reelle behovet i 2030 øker derfor til nærmere 100 000 sysselsatte med IKT-utdanning, jf. figur B.

En vurdering av hvordan mangelen på kompetanse utvikles framover er naturligvis usikker, og må ta inn over seg flere hensyn. Å realisere utviklingen i det lysegrønne feltet i figur B forutsetter at samfunnet evner å utdanne eller rekruttere et tilstrekkelig antall personer med IKT-utdanning. Dette krever både økt tilbud og gjennomføring av IKT-utdanning. Videre påvirkes utviklingen i det samlede tilbudet av personer med IKT-utdanning i det norske arbeidsmarkedet av antall som går ut av arbeidsmarkedet med pensjon, innvandring av personer med IKT-utdanning, norske studenter i utlandet og utenlandske studenter i Norge.

Gjennomsnittsalderen blant sysselsatte i IKT-yrker i 2019 er relativt lav. At relativt få sysselsatte med IKT-utdanning går av med pensjon de neste årene skaper et mulighetsrom for å sikre økt tilgang på IKT-kompetanse i arbeidsmarkedet, ved å utdanne flere i IKT-fag. Etter hvert vil flere av de nyutdannede måtte fylle rollen til personer som går ut av arbeidsmarkedet. Å rekruttere IKT-kompetanse fra utlandet er også en utfordring framover, fordi veldig mange andre land står overfor de samme behovene og utfordringene.

Dersom samfunnet ikke evner å sikre tilstrekkelig tilførsel av personer med IKT-utdanning vil den fremskrevne sysselsettingsveksten bli lavere, og den estimerte mangelen øke.

Mangel på IKT-kompetanse i arbeidslivet er et samfunnsøkonomisk tap

Konsekvensen av manglende tilgang på relevant kompetanse er at produksjonen enten blir lavere enn ønskelig eller av dårligere kvalitet. Fordi IKT også påvirker produktiviteten i virksomheter som anvender teknologien, vil mindre teknologibruk eller dårligere oppgaveløsing innen IKT også svekke den generelle produktivitetsutviklingen i samfunnet. Det resulterer i lavere vekst i verdiskaping enn hva som ellers vil være tilfelle. Veksten vil være lavere inntil eventuelt kompetansegap dekkes.

Beregninger viser at IKT-næringene, gjennom egen produksjon og leveranser til andre næringer, har bidratt til 80 prosent av den samlede produktivitetsøkningen i Norge i perioden 2003–2017. Mangel på IKT-kompetanse hindrer digitalisering og implementering av ny teknologi i virksomhetene. Jo vanskeligere det er å få nødvendig kvalifisert arbeidskraft til å bruke den nye teknologien, desto senere vil den teknologiske utviklingen gå, siden lønnsomheten av nyinvesteringer er tilsvarende svekket. Dette vil også påvirke den samlede produktivitetsveksten og norske virksomheters konkurranseevne på lang sikt.

Omfanget av denne effekten kan visualiseres med en beregning basert på den forventede produktivitetsveksten framover. I regjeringens perspektivmelding fra 2017 er den gjennomsnittlige produktivitetsveksten i perioden 2016–2060 anslått til 1,5 prosent per år. Forutsatt at IKT utgjør den samme andelen av den samlede produktivitetsveksten de kommende årene, ville produktivitetsveksten vært høyere dersom behovene for IKT-kompetanse dekkes. Merk at en slik beregning avhenger både av forutsetninger om framtidig produktivitetsvekst og IKT sin andel av bidraget.

Basert på denne metoden kan den tapte verdiskapingen av mangelen i et normalår anslås til om lag 2 milliarder 2019-kroner i tapt verdiskaping.

Høyere utdanningskapasitet innen IKT styrker framtidig verdiskaping i Norge

Fram mot 2030 tilsier våre framskrivinger at antall sysselsatte med IKT-utdanning bør øke med mer enn 40 000 personer, sammenlignet med 2019. Å realisere et tilstrekkelig arbeidstilbud for å dekke disse behovene forutsetter at kompetanseutvikling innen IKT prioriteres i de kommende årene.

Utviklingen på tilbudssiden i markedet for IKT-kompetanse baserer seg på forutsetninger som er usikre. Vår vurdering er at det er større risiko for at tilgangen på kompetanse blir for liten, enn for stor i løpet av analyseperioden. Det tilsier et behov for økt veksttakt i IKT-utdanningen i Norge.

Etter vår vurdering bør antall studieplasser økes i et raskere tempo enn vi har sett over de siste 5-10 årene. Det vil ta tid å dekke behovet for IKT-utdannede i det norske arbeidsmarkedet, ikke minst fordi det er behov for flere kandidater med mastergrad. Vår anbefaling er at det allerede høsten 2021 opprettes 1500 nye studieplasser innen IKT-fag.

Anbefalingene må også sees på bakgrunn av at Norge har en særlig stor omstillingsutfordring, som følge av gradvis nedtrapping av leverandørvirksomheten til petroleumssektoren. Økt IKT-utdanning vil styrke framtidige nye eksportnæringer. Vår vurdering er at det er langt mer risikofylt for samfunnet å utdanne for få med nøkkelkompetanse innen IKT, enn for mange.

Økt innvandring av IKT-personell er et alternativ til å øke utdanningskapasiteten. Det er imidlertid ikke opplagt at det er mulig i særlig omfang. Våre intervjuer tyder på to forhold som i stor grad begrenser mulighetene for import av arbeidskraft. For det første er mangelen på IKT-kompetanse minst like stor i andre europeiske land, både på samfunnsnivå og i næringslivet. For det andre har Norge mer enn andre land krav til å beherske det nasjonale språket, og særlig ved arbeid i og for offentlig sektor.

Uansett utdanningskapasitet spiller EVU en stor rolle for hvordan samfunnets samlede IKT-kompetanse kan økes. EVU er viktig både for de som har formell IKT-kompetanse, de som har opparbeidet ikke-formell kompetanse og personer som eventuelt skal omstilles fra andre næringer og oppgaver. EVU er særlig viktig innenfor et fagfelt som utvikler seg så raskt som IKT.

Den norske modellen og relativt lønnsnivå

På oppdrag fra Unio har SØA vurdert ulike måter å påvirke relativ lønninger innenfor Den norske modellen for lønnsdannelse. Klikk her for å lese hele rapporten.

For at Den norske modellen for lønnsdannelse skal fungere etter hensikten er det flere betingelser som må være oppfylt. Den samordnede lønnsdannelsen krever koordinering av tariffoppgjør, der konkurranseutsatt sektor forhandler først og setter normen for senere oppgjør. Institusjoner, lover og normer understøtter dette. Arbeidslinja spiller en sentral rolle, og penge- og finanspolitikken innrettes med sikte på å holde arbeidsledigheten lav. Videre forutsettes en velferdsstat med et finmasket sikkerhetsnett.

Koordinerte systemer kjennetegnes ved høyere sysselsetting, lavere arbeidsløshet, bedre integrering av svake grupper og større likhet i lønn enn fullt desentraliserte systemer.

De siste tiårene har det imidlertid vært en økning i lønnsforskjeller. Det er en rekke forklaringer som ligger bak. Trolig er en sterk produktivitetsvekst i enkelte bransjer en viktig bidragsyter til at vi i dag finner flere næringer som har dratt fra industrien i lønnsutviklingen, som i sin tur trolig har bidratt til å dempe organisasjonsgraden i norsk økonomi for enkelte yrkesgrupper. For flere av de næringene som har falt etter er forklaringen knyttet til økt arbeidsinnvandring, noe som i stor grad har vært knyttet til yrker med lavt kompetansebehov.

Vi drøfter tre ulike måter å løfte lønnsnivået til grupper med høyere utdanningsnivå innenfor offentlig sektor. En mulighet er å akseptere et større avvik fra hovedkursen, med den belastningen det kunne påføre Den norske modellen hvis dette skulle bre om seg. Et slikt løft må også finansieres, enten ved økt skatteinngang eller ved kostnadskutt andre steder. En alternativ tilnærming er en intern omfordeling innenfor sektoren. Det kan skje ved å identifisere grupper med ulik lønn og gjennomføre en utjevning ved målrettet differensiering av lønnsveksten, enten over tid eller ved et engangs lønnsløft til grupper som har blitt hengende etter, som sykepleiere og lærere. En tredje, mer radikal løsning er å endre definisjon eller sammensetning av frontfaget, for eksempel kunne norsk tjenesteeksport spilt en (større) rolle her, og slik bidra til å løfte hovedkursen.

Foto: JJ Ying/Unsplash.

Evaluering av Norge som gjesteland på Frankfurter Buchmesse

På oppdrag fra Kulturdepartementet har Samfunnsøkonomisk analyse evaluert hvorvidt målene for satsingen «Norge som gjesteland ved bokmessen i Frankfurt i 2019» ble nådd. Klikk her for å lese hele rapporten.

Norge var gjesteland (Guest of Honour) på bokmessen i Frankfurt 2019, som er verdens største bokmesse. Gjestelandsatsingen ble organisert som et prosjekt ledet av Norwegian Literature Abroad (NORLA). Gjestelandssatsingen hadde et samlet budsjett på 52 millioner kroner, og av dette er 30 millioner kroner gitt som et statlig tilskudd bevilget med like deler over Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Kulturdepartementet sine budsjetter. Departementene spesifiserte et sett med mål i tilskuddsbrevet til NORLA for 2018, og det er disse målene SØA nå har vurdert oppnåelse på.

Evalueringen er gjennomført et år etter at bokmessen ble gjennomført, hvilket betyr at vi i evalueringen kun kan vurdere måloppnåelse på kort sikt. De langsiktige effektene er uvisse, og spesielt sett i lys av 2020 har vært et svært utfordrende år grunnet koronapandemien, som har påvirket mulighetene for å følge opp gjestelandssatsingen. Vi har i evalueringen intervjuet mange aktører, og konklusjoner hviler i betydelig grad på funn fra intervjuene samlet sett, sammen med informasjon fra offentlig tilgjengelig dokumentasjon.

Overordnet finner vi at den statlige satsingen i gjestelandsprosjektet har god måloppnåelse på nesten alle mål, og at de aller fleste aktørene involvert i gjestelandsprosjektet er svært fornøyde. Mange informanter peker blant annet på at gjestelandsatsingen har bidratt til å etablere nye nettverk og styrke eksisterende. Et av målene var at norsk næringsliv var involvert i gjestelandsprosjektet, og vi finner at dette målet kun delvis ble nådd da få næringslivaktører var involvert.

Virkninger av redusert normalarbeidstid på norsk økonomi

På oppdrag fra LO har SØA analysert hvordan arbeidstidsreformer påvirker norsk økonomi. Klikk her for å lese hele rapporten.

I denne rapporten analyserer vi betydningen av ulike arbeidstidsreformer for norsk økonomi. Analysen inneholder en historisk gjennomgang av normalarbeidstidens utvikling i Norge, erfaringer med arbeidstidsreformer i andre land, en teoretisk analyse, samt empiriske analyser basert på NAM, en empirisk makromodell for norsk økonomi.

Våre resultater viser at redusert normalarbeidstid historisk har ført til lavere gjennomsnittlig arbeidstid i alle de tre næringsgruppene modellen deler fastlandsøkonomien inn i: Industri, Vareproduksjon og Tjenesteproduksjon. Sammenhengen syntes imidlertid å være svakere i Industrien, som også bruker noe lenger tid på å tilpasse seg en reform sammenlignet med de øvrige næringsgruppene. Vi finner ikke at den isolerte effekten av endringer i normalarbeidstid har påvirket sysselsetting i Industri og Vareproduksjon. I Tjenesteproduksjon finner vi imidlertid at en endring i normalarbeidstiden isolert sett fører til økt sysselsetting.

I modellsimuleringer tar vi utgangspunkt i et tilfelle med 30-timersuke og full lønnskompensasjon, i den forstand at årslønna til en lønnstaker forblir tilnærmet uforandret på det tidspunkt som reformen innføres. Arbeidstiden reduseres gradvis over flere år.

Modellresultatene viser at på lang sikt reduseres gjennomsnittlig arbeidstid mer i Industri og Annen vareproduksjon enn i Annen tjenesteyting og Offentlig sektor. Forskjellene skyldes hovedsakelig at andelen som jobber deltid er klart høyere i de to sistnevnte næringene.

Samlet sett øker sysselsettingen noe i Fastlands-Norge, slik at arbeidsledigheten faller. Økningen kommer i tjenesteproduksjon og Offentlig sektor. I Industri og Annen vareproduksjon kommer det i stedet en økning i kapitalintensiteten.

Som følge av den norske formen for lønnsforhandlinger med front- og følgerfag øker lønnsnivået mer enn produktivitetsveksten i Annen tjenesteyting og Offentlig sektor. Dette vil for en periode bidra til at gapet mellom lønninger og produktivitet vil øke under innfasingen av reformen. Lønnskompensasjon forsterker denne effekten.

Virkninger av koronapandemien og oljeprisfall på den norske boligmodellen

På oppdrag fra Huseierne har SØA analysert hvordan koronapandemien og oljeprisfall kan påvirke den norske boligmodellens virkemåte. Klikk her for å lese hele rapporten.

I rapporten drøftes den norske boligmodellens virkemåte i forbindelse med korona-utbruddet, og hvordan modellen i seg selv eventuelt kan påvirkes av pandemien. Den norske boligmodellen står støtt og blir nok heller forsterket enn svekket av mer usikre tider, ved at det store flertallet verner om den sentrale formueskomponenten boligen er. Fire viktige unntak som bør adresseres er:

1. Vanskeligstilte i boligmarkedet

2. Innvandrere

3. Regioner med fraflytting

4. Oljerelaterte næringer

Særlig de to siste må sees i sammenheng. Fraflyttingen forsterkes i fraflyttingsdistrikter der krisen i tillegg rammer leverandører til oljesektoren. Samtidig øker etterspørsel og prispress andre steder, særlig i Oslo. Husholdninger i regioner med fraflytting risikerer å tape mye boligformue. Det vil dempe den geografiske mobiliteten, som igjen kan forsterke prisforskjellene og legge ytterligere sten til byrden for dem som sliter med å etablere seg i boligmarkedet i sentrale strøk.

Midtveisevaluering av ordningen Digitalt Kompetanseløft

På oppdrag for Innovasjon Norge har SØA gjennomført en midtveisevaluering av ordningen Digitalt Kompetanseløft – Klynger som omstillingsmotor. Klikk her for å lese hele rapporten.

Ordningen skal bidra til at små og mellomstore bedrifter raskere fornyer sine produkter, produksjonsmetoder og forretningsmodeller. Ordningen skal utløse innovasjon ved å legge til rette for overføring av digital kompetanse fra ledende norske klynger til små og mellomstore bedrifter i hele landet.

I praksis er ordningen organisert slik at Innovasjon Norge delfinansierer kompetansetjenester, omtalt som kompetanseløft, som omstillingsmotorene leverer. Siden oppstarten i 2018 og frem til 1 april 2020 har 214 bedrifter fullført kompetanseløft, 47 bedrifter har deltatt i kompetanseløft skreddersydd for deres bedrift og 167 har deltatt i kompetanseløft for en gruppe av bedrifter. 21 bedrifter er i gang med kompetanseløft som ikke var avsluttet innen april 2020.

Vi finner at ordningen langt på vei treffer bedrifter som ønsker å investere i digital kompetansehevning, men som i fravær av denne ordningen ikke ville gjort det, eller som ville gjort det i en mindre skala eller på et senere tidspunkt. Videre bidrar ordningen til kompetansebygging, øker oppmerksomheten om digitalisering og igangsetting av konkrete innovasjonsaktiviteter i tråd med intensjonen. Gjennom kompetanseløft utvides også deltagerbedriftenes nettverk.

Med 22 millioner kroner i årlig budsjett er ordningen er relativt beskjeden. Men antall gjennomførte kompetanseløft er noe lavere enn forventet og som det har vært økonomiske midler til. Gjennomføringskostnadene dvs. kostnader til administrasjon, avklaring og mobilisering og utviklingsprosjekter i klyngene som har status som omstillingsmotor fremstår som høye sammenlignet med antall gjennomførte kompetanseløft. Vi anbefaler å videreføre ordningen for en ny periode, og mer konkret:

• Systematisering og kunnskapsdeling til Innovasjon Norge 

• Innlemmelse i Innovasjon Norges rapporterings- og oppfølgingsrutiner

• Oppmerksomhet om addisjonalitet i avklaringsarbeidet

• Redusere bruken av utviklingsmidler

• Oppmykning i kravet om at en klynge ikke kan levere kompetanseløft til bedrift i egen klynge

• Utvide oppdragsperioden (3 + 3 år)

• Kontinuerlig vurdering av grenseflater til andre virkemidler

Analyse av erfaringer og praksis knyttet til tilvisnings- og tildelingsavtaler

På oppdrag for Husbanken har SØA evaluert de to ordningene tilvisnings- og tildelingsavtaler. Tilvisnings- og tildelingsavtaler er samarbeidsavtaler mellom kommunene og private utbyggere eller utleiere. Avtalene innebærer at kommunene får tilgang på utleieboliger forvaltet av private utleiere, uten at kommunene har økonomiske forpliktelser til utleieboligene. Utleieselskapene får gunstige lånebetingelser gjennom Husbanken. For tildelingsavtaler kan også utleier søke om tilskudd fra Husbanken. Begge ordningene har som mål at det fremskaffes flere egnede utleieboliger i gode bomiljøer for vanskeligstilte på boligmarkedet. Mens tilvisningsavtaler primært er rettet mot økonomisk vanskeligstilte, er målgruppen i tildelingsavtaler beboere som også har behov for tilpasset bolig og/eller oppfølging fra kommunen. Ordningene har også som mål at det blir flere utleieboliger som forvaltes av profesjonelle aktører med langsiktig perspektiv. I tilvisningsavtaler har kommunene kun tilvisningsrett på inntil 40 prosent av utleieboligene, mens de resterende, og boligene som ikke tilvises av kommunen, leies ut på det ordinære leiemarkedet. I tildelingsavtaler har kommunene tildelingsrett på alle boligene. Hvis kommunen ikke benytter seg av denne retten, må utleier finne leietakere i tråd med ordningens formål.

Evalueringen av de to ordningene bygger i hovedsak på informasjon innhentet gjennom til sammen 24 intervjuer med kommuner, profesjonelle utleieselskaper, Husbankens regionskontorer og Leieboerforeningen. Intervjuene har vært spesielt viktige for å kartlegge erfaringer og praksis med tilvisnings- og tildelingsavtalene. Funn fra intervjuene ses i sammenheng med funn fra litteraturstudie og analyse av Husbankens prosjektdata med informasjon over utleieselskapers prosjekter som har søkt og fått innvilget lån og/eller tilskudd til tilvisnings- eller tildelingsavtale.

Gjennom analyse av det samlede datagrunnlaget finner vi at ordningene har bidratt til å øke antall kommunalt disponerte utleieboliger og bidratt til en profesjonalisering av utleiemarkedet. Samtidig finner vi at omfanget er beskjedent da utleieboligene gjennom ordningen utgjør en relativt lav andel av kommunenes boligportefølje. Videre finner vi at ordningene har potensial for å øke måloppnåelse dersom de tilpasses slik at de i større grad tar hensyn til de ulike rammevilkårene kommunene og utleieselskapene står ovenfor.

Hele rapporten kan lastes ned her: R25-2020 Erfaringer og praksis knyttet til tilvisnings- og tildelingsavtaler

Kartlegging av kjennetegn ved varebilsegmentet og konkurranse med øvrig godstransport på vei

Varebiler er kjøretøy som benyttes til godstransport med tillatt totalvekt under 3,5 tonn. Varebilsegmentet defineres i denne rapporten som godstransport med varebil. SØA og Fafo har kartlagt kjennetegn ved varebilsegmentet og konkurranseflater mot tilbydere av godstransport med kjøretøy med tillatt totalvekt over 3,5 tonn. Kartleggingen er basert på litteraturstudie, intervju, spørreundersøkelse, arbeidsverksted og registerdata. Klikk her for å lese hele rapporten.

Etterspørselen etter godstransport med varebil er økende

Datakildene tyder på at etterspørselen etter transport med varebil er økende. Hovedgrunnen til etterspørselsvekst er økt hjemkjøring, som følge av mer internetthandel. Etterspørselen øker også som følge av økt godstransport på vei samlet sett. At en økende andel husholdninger og tjenestevirksomheter befinner seg i større byer forsterker behovet for godstransport med mindre biler, da disse er bedre egnet i tettbygde strøk.

Både antall sysselsatte og antall foretak i varebilsegmentet er økende, mens utviklingen i begge er fallende for godstransport med kjøretøy over 3,5 tonn.

Få reguleringer gir en kostnadsfordel for varebilsegmentet, men hovedutfordringen virker å være useriøsitet og kriminalitet

I dag omfattes ikke varebilsegmentet av de fleste lover og regler som gjelder for øvrig godstransport på vei, som allmenngjort tariffavtale, krav til kjøre- og hviletid, yrkessjåførkompetanse eller løyve. Dette, sammen med lave etableringskostnader, gjør at kostnadsnivået i varebilsegmentet er relativt lavt.

Typiske transportyrker har lavere lønn enn gjennomsnittet i økonomien. Varebilsjåfører har også lavere lønn enn sjåfører i segmentet over 3,5 tonn. Varebilsjåfører tjener i snitt 10 prosent mindre enn lastebil- og trailersjåfører, og lønnen er 30 prosent lavere enn den gjennomsnittlige månedslønnen i Norge.

Varebilsegmentet kjennetegnes også ved at det stilles få krav til formell kompetanse og språk hos sjåførene. Med få krav er varebilsegmentet en mulig inngangsport til arbeidslivet for personer som ikke oppfyller formelle krav i andre næringer. Samtidig vil arbeidstakere med få alternative muligheter på arbeidsmarkedet lettere kunne utnyttes.

Det er utfordringer knyttet til useriøsitet og kriminalitet i varebilsegmentet

Utfordringene dreier seg blant annet om dårlige lønns- og arbeidsvilkår, utnyttelse av arbeidskraft, skatte- og avgiftsunndragelser, manglende sikring av last, overlast og bruk av biler som ikke oppfyller tekniske krav.

Ifølge Arbeidstilsynet er det flest brudd knyttet til arbeidstidsordninger, arbeidsavtaler og kjøretøyet i varebilsegmentet. I spørreundersøkelsen sendt ut til virksomheter mente flertallet av respondentene at brudd på arbeidsmiljøloven og sosial dumping er de mest sentrale utfordringene for varebilsegmentet.

Konkurranseflaten mellom varebiler og godskjøretøy på over 3,5 tonn

Både omfanget av useriøsitet og kriminalitet, og færre reguleringer, kan bidra til en uønsket konkurransesituasjon mellom varebilsegmentet og godstransport med kjøretøy med tillatt totalvekt over 3,5 tonn. Det er viktig å merke at konkurranse mellom segmentene i seg selv ikke er uønsket, med mindre konkurransen skyldes useriøsitet og kriminalitet eller uhensiktsmessige forskjeller i konkurransevilkår.

I analysen er det få statistiske indikasjoner på omfattende konkurranse mellom varebilsegmentet og tilbydere av godstransport over 3,5 tonn. Det er sannsynlig at transportører med varebiler i hovedsak dekker andre transportbehov enn større godstransportører. Følgelig tar de i liten grad markedsandeler fra disse.

Vurderingen er basert på mengden transportert gods i de to segmentene og utviklingen i omsetning og driftsmargin. I spørreundersøkelsen opplever også om lag 65 prosent av godstransportørene i segmentet over 3,5 tonn i liten eller svært liten grad å tape markedsandeler til varebilsegmentet. Det er altså sannsynligvis en relativt liten andel av segmentet som utfører transporttjenester med totalvekt over 3,5 tonn som i realiteten konkurrerer med varebilsegmentet. Det er likevel noen godstransportører som har informert om at de opplever økende konkurranse fra varebilsegmentet.

Selv om konkurransevridningen mot varebilsegmentet ikke virker å være omfattende nå, kan det bli en større utfordring på sikt. Særlig dersom rammebetingelsene for de to segmentene fortsetter å være svært ulike, i kombinasjon med ytterligere kostnadspress og forventninger fra kunder.

Funnene i analysen tyder på at utfordringene i næringen særlig er knyttet til konkurranseflaten mellom seriøse og useriøse eller kriminelle virksomheter, uavhengig av segment. I tillegg virker det å være sterk konkurranse fra utenlandske tilbydere, som kan være omfattet av andre reguleringer og som er vanskeligere å føre tilsyn med.

Konkurransen mellom virksomheter i varebilsegmentet har imidlertid blitt sterkere de siste årene. Sterkere konkurranse kan gå utover arbeidsbetingelsene til de ansatte, og i verste fall bidra til useriøsitet og kriminalitet. Flere datakilder tyder på at dette er tilfelle.

Omfanget av useriøsitet og kriminalitet i varebilsegmentet synliggjør et behov for tiltak. Hele 56 prosent av respondentene i spørreundersøkelsen mente at myndighetene i liten grad eller ikke i det hele tatt bidro til å begrense omfanget av useriøsitet og kriminalitet i varebilsegmentet. I overkant av 80 prosent svarte at det var behov for nye tiltak som kan bidra til økt seriøsitet.

Flere tiltak kan bedre forholdene

I rapporten presenteres flere mulige tiltak for å bedre forholdene i varebilsegmentet. Tiltakene vil også bidra til å gjøre konkurransevilkårene mellom segmentene likere.

Det vurderes som hensiktsmessig å innføre få, men treffsikre tiltak, framfor flere mindre treffsikre. Tiltakene bør være minst mulig inngripende for de som allerede opptrer seriøst, samtidig som de endrer adferden til de som ikke gjør det. For eksempel vil innføring av lovkrav rettet mot alle tilbydere, også øke kostnadsnivået for de som uansett etterlever lover og regler. Denne virkningen må veies opp mot nytten som oppnås gjennom redusert useriøsitet og kriminalitet og likere konkurransevilkår. Dersom useriøse eller kriminelle fortsetter å omgå lovgivningen, kan tiltaket i seg selv ha den uheldige virkningen at det bidrar til å øke kostnadsforskjellen ytterligere.

Tiltak kan rettes mot både tilbydere og kunder av godstransport. Tiltakene kan omfatte lovkrav eller tiltak som i større grad påvirker målgruppens evne og vilje til å opptre seriøst i markedet. Tiltak kan også påvirke målgruppen indirekte gjennom å styrke samarbeid mellom og oppfølging fra myndighetene og andre.

Når det gjelder lovkrav rettet mot tilbyderne av transporttjenester, er allmenngjøring av tariffavtaler, krav om løyve, fartsskriver, kjøre- og hviletid og yrkessjåførkompetanse sentrale. I dag gjelder disse reguleringene kun for tilbyderne av godstransport med kjøretøy med tiltatt totalvekt over 3,5 tonn. Utvidelse til å omfatte også varebiler vil redusere omfanget av uheldig konkurransevridning mellom segmentene. Det kan også tenkes nye tiltak, som for eksempel krav til HMS-kort.

For å ansvarliggjøre bestiller av transporttjenester er informasjons- og påseplikt det eneste eksisterende tiltaket. Informasjons- og påseplikt gjelder imidlertid kun dersom et område har allmenngjort tariffavtale, og omfatter derfor ikke varebilsegmentet. Utvidelse av allmenngjøring vil derfor innebære at flere kunder omfattes av informasjons- og påseplikten. En godkjenningsordning for tilbydere av transporttjenester kan også være aktuelt for å ansvarliggjøre bestiller.

Tiltak kan også rettes mot å påvirke kundenes vilje og evne til å handle med seriøse tilbydere. Kunder kan påvirkes gjennom tilgjengeliggjøring av leverandørinformasjon, forenkling av regelverk og gjennom holdningskampanjer.

Typiske lovbrudd innen transport faller under ulike tilsynsmyndigheters ansvarsområder. For at lovkrav skal følges og for at tiltak skal implementeres, driftes og utvikles på en hensiktsmessig måte, er det sentralt at relevante myndigheter samarbeider.

I fravær av oppfølging gjennom tilsyn og sanksjoner, er det en risiko for at tiltak kan forverre konkurransesituasjonen. For eksempel ved at seriøse virksomheters kostnader for å etterleve nytt regelverk øker, en kostnad kriminelle kan unngå.

Vi vurderer det derfor slik at økt satsing på å styrke det tverretatlige samarbeidet om tilsyn og kontroller og sanksjonering er det viktigste for å bedre forholdene innen godstransport, også for varebilsegmentet. I spørreundersøkelsen sendt ut i forbindelse med prosjektet var økt tilsyns- og kontrollaktivitet og styrket sanksjonsmuligheter også de tiltakene som flest mente var godt egnet for å begrense omfanget av useriøsitet og kriminalitet i varebilsegmentet.

Foto: Oliver Roos/Unsplash

Kartlegging av arbeidsforhold i bilbransjen

SØA har utarbeidet en rapport om arbeidsforholdene i bilbransjen på oppdrag for Arbeidstilsynet og Treparts bransjeprogram for bilbransjen. Klikk her for å lese hele rapporten.

Bilbransjen tilbyr varer og tjenester innen handel med, og vedlikehold og reparasjon av kjøretøy. Det omfatter alt fra bilvask og bilpleie, verkstedtjenester, skifte og lagring av dekk, til kjøp og salg av biler. Både private forbrukere, private virksomheter og det offentlige etterspør varer og tjenester fra bilbransjen.

Det er erkjente utfordringer med useriøsitet og kriminalitet i bilbransjen, og derfor ble Treparts bransjeprogram for bilbransjen opprettet høsten 2018. På oppdrag for bransjeprogrammet har SØA i denne rapporten kartlagt arbeidsforholdene og utfordringer knyttet til useriøsitet og kriminalitet i bilbransjens ulike deler. I tillegg drøftes hvilke tiltak som kan innføres for å forebygge og bekjempe problemene. Kartleggingen er basert på litteraturstudie, intervju, spørreundersøkelser besvart av forbrukere og virksomheter og registerdata.

Aktørene i bilbransjen tilbyr flere ulike tjenester og de ansatte har relativt lav lønn

Antall registrerte kjøretøy og omsetningen i bilbransjen har økt betydelig de siste ti årene. Antall sysselsatte i bransjen har imidlertid vært stabilt, med i underkant av 60 000 personer siden 2010. En stadig økende andel av de sysselsatte arbeider innen vedlikehold og reparasjon av kjøretøy, som blant annet omfatter verkstedtjenester, bilvask og bilpleie.

Et sentralt kjennetegn ved virksomhetene i bilbransjen er at de ofte tilbyr flere forskjellige bilrelaterte tjenester. Dette kommer både fram av virksomhetsundersøkelsen og at mange foretak er registrert med flere næringskoder, sammenlignet med annet næringsliv. Mange foretak har også samarbeidsavtaler, for å tilby en totalpakke av tjenester til sine kunder.

Den gjennomsnittlige lønnen blant lønnstakere i bilbransjen er lavere enn det nasjonale gjennomsnittet. Blant yrkesgruppene i bilbransjen er lønnen høyest for bilmekanikere og overflatebehandlere og lakkerere. For disse er gjennomsnittslønnen om lag 20 prosent lavere enn for gjennomsnittet av alle yrker. Gjennomsnittslønnen er ytterligere 15 til 20 prosent lavere blant bilvaskere og servicemedarbeidere på bensinstasjon.

Det er flere forhold som kan påvirke lønns- og arbeidsvilkår i en bransje. I rapporten sammenlignes kjennetegn ved en rekke forhold i bilbransjen, med tilsvarende i øvrig næringsliv. Det viser seg at relativt få arbeider skift eller deltid i bilbransjen. Virksomhetsundersøkelsen indikerer at gjennomtrekket av ansatte (turnover) heller ikke er høyere enn gjennomsnittet for næringslivet. Sykefraværet er også omtrent på nivå med gjennomsnittet for næringslivet, men antall registrerte arbeidsulykker innen vedlikehold og reparasjon av kjøretøy er høyere. Organisasjonsgraden er relativt lav i deler av bilbransjen, men som gjennomsnittet i andre deler. Andelen innvandrere er også høyere i deler av bilbransjen, enn i næringslivet samlet.

Useriøsitet og kriminalitet har alvorlige konsekvenser

Det er avdekket relativt mange lovbrudd og eksempler på uetiske lønns- og arbeidsvilkår i bilbransjen over tid. Lovbruddene omfatter blant annet unndragelse av skatter og avgifter, brudd på arbeidsmiljøloven og svart arbeid. I tillegg til useriøsitet og kriminalitet knyttet direkte til arbeidsvilkår, kan kostnadsbesparelser for eksempel skje gjennom feil og mangler på utstyr og lokale.

Useriøsitet og kriminalitet kan ha alvorlige konsekvenser for berørte arbeidstakere og konkurranseforhold i bransjen, men også arbeidsmarkedet mer generelt. Useriøsitet og kriminalitet i bilbransjen er særlig alvorlig fordi det også kan få konsekvenser for trafikksikkerhet og ytre miljø.

Der tilbudet av arbeidskraft med få alternative muligheter i arbeidsmarkedet er høyt, kan arbeidsgiveres mulighet til å utnytte arbeidstakerne for økonomisk vinning være stor. Muligheten til å utnytte arbeidskraft kan økes ved at ansatte i relativt liten grad er klar over egne rettigheter og plikter, eller at de unngår å rapportere om useriøse og kriminelle forhold til myndighetene som følge av manglende alternativer på arbeidsmarkedet.

Utfordringene er størst innen bilvask/bilpleie

Det er betydelig forbedringspotensial med tanke på arbeidsforholdene for de ansatte i bilbransjen. I virksomhetsundersøkelsen er andelen som oftest opplever konkurranse fra useriøse og kriminelle tilbydere høyest for respondentene fra virksomheter som tilbyr manuell bilvask og dekklagring- og skift.

Forbrukerundersøkelsen indikerer også at det er særlig innen verkstedtjenester, manuell bilvask/bilpleie og skifte og lagring av dekk at svart omsetning er utbredt. Det kan også være en indikasjon på at andre former for useriøsitet og kriminalitet er utbredt i disse delene av bransjen. Foretakene som er kategorisert innen bilvask/bilpleie har ved Arbeidstilsynets tilsyn i perioden hatt en høyere andel brudd og reaksjoner enn de øvrige delene av bilbransjen.

Vi har beregnet sannsynligheten for brudd på arbeidsmiljøregelverket og varsler om eller vedtatte reaksjoner på bruddene, fordelt på alvorlighetsgrad. I beregningene har foretakene innen vedlikehold og reparasjon av kjøretøy den høyeste sannsynligheten, uavhengig av alvorlighetsgrad. Foretakene som er kategorisert innen bilvask/bilpleie, har særlig høy sannsynlighet.

For å bedre situasjonen i bilbransjen er det behov for tiltak

Omfanget av useriøsitet og kriminalitet, synliggjør et behov for å styrke tiltakene rettet mot bilbransjen. I virksomhetsundersøkelsen mener 36 prosent av respondentene at myndighetene i liten grad eller ikke i det hele tatt bidrar til å begrense omfanget av useriøsitet og kriminalitet i bransjen. Kun 9 prosent mener myndighetene bidrar i stor grad. Om lag 60 prosent svarte at det var liten eller svært liten sannsynlighet for å bli oppdaget av myndighetene dersom virksomheter i bransjen unnlater å følge gjeldende lover og regler.

I rapporten presenteres flere mulige tiltak for å bedre forholdene i bilbransjen. Det vurderes som hensiktsmessig å innføre få, men treffsikre tiltak, framfor flere mindre treffsikre. Det er viktig at tiltakene er minst mulig inngripende for de som allerede opptrer seriøst, samtidig som de endrer adferden til de som ikke etterlever lover og regler. Tiltak som innfører skjerpede lovkrav rettet mot alle tilbydere, vil for eksempel kunne øke kostnadsnivået for de som allerede etterlever lover og regler. Denne virkningen må veies opp mot nytten som oppnås gjennom redusert useriøsitet og kriminalitet og likere konkurransevilkår.

Tiltak kan rettes mot både tilbydere og kunder. De kan omfatte lovkrav eller være tiltak som i større grad påvirker målgruppens evne og vilje til å opptre seriøst. Tiltak kan også påvirke målgruppen indirekte gjennom å styrke samarbeidet mellom og oppfølgingen fra myndighetene og andre.

Å endre gjeldende eller innføre nye lovkrav rettet mot tilbyderne i bilbransjen, kan påvirke virksomhetseiernes atferd og bedre arbeidsforholdene i bransjen. Mulige tiltak inkluderer krav om bruk av ansatte med fagopplæring, allmenngjøring av tariffavtaler, innføring av en godkjenningsordning for manuell bilvask og innføring av HMS-kort. En sentral forutsetning for å oppnå ønsket effekt, er at lovkrav følges opp med en reell sannsynlighet for at brudd oppdages og sanksjoneres.

Enkelte reguleringer av tilbyderne i bransjen vil også medføre ansvarliggjøring og regulering av etterspørselssiden. Dersom det vedtas allmenngjøring av tariffavtale i hele eller deler av bransjen, innføres det også informasjons- og påseplikt for profesjonelle oppdragsgivere. Det innebærer en plikt til å informere om og påse at allmenngjøringsforskriften følges av leverandører og underleverandører. Tilsvarende vil en godkjenningsordning for bilvask, med samme bestemmelser som godkjenningsordningen for renhold, gjøre det ulovlig å kjøpe bilvask av virksomheter som ikke er godkjent. I virksomhetsundersøkelsen svarte nærmere 40 prosent at strengere krav til kunder var blant de tre best egnede tiltakene for å bedre forholdene i bilbransjen.

Tiltak kan også innrettes for å påvirke kundenes vilje og evne til å handle med seriøse tilbydere. Kundenes evne kan påvirkes gjennom tilgjengeliggjøring av informasjon om produktene eller leverandørene. Et bilskaderegister kan motvirke omsetning av storskadde eller kondemnerte brukte biler, som er mangelfullt reparert. Informasjon om leverandørene i bransjen kan tilgjengeliggjøres gjennom en godkjenningsordning eller andre krav om offentliggjøring av informasjon om virksomhetene i bransjen. Kundenes adferd kan også påvirkes gjennom holdnings- og informasjonskampanjer som gir kunnskap om konsekvenser av useriøsitet og kriminalitet i bransjen, og styrker kundenes kompetanse til å velge seriøse leverandører. Å innføre skattefradrag ved kjøp av bilrelaterte tjenester er et eksempel på et økonomisk insentiv, som kan styrke forbrukernes vilje til å handle hvitt og velge godkjente leverandører.

Lovbrudd som avdekkes i bilbransjen, faller ofte under ulike tilsynsmyndigheters forvaltningsområder. For at lover og regler skal etterleves og at tiltak skal utvikles, implementeres og driftes på en hensiktsmessig måte, er det sentralt at relevante myndigheter samarbeider. I fravær av oppfølging gjennom tilsyn og sanksjoner, er det en risiko for at tiltak kan forverre konkurransesituasjonen i bransjen. Det kan for eksempel skje ved at seriøse virksomheters kostnader til å etterleve nytt regelverk øker, kostnader som kriminelle aktører unngår.

Uavhengig av tiltakene rettet mot tilbydere og kunder, vil økt satsning på å styrke det tverretatlige samarbeidet om tilsyn og kontroller og sanksjoner være svært viktig for å bedre forholdene i bransjen. I undersøkelsene var økt tilsyns- og kontrollaktivitet og styrkede sanksjonsmuligheter også blant de tiltakene som flest mente var godt egnet for å begrense omfanget av useriøsitet og kriminalitet i bilbransjen.

Virkninger av å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb

SØA har på oppdrag fra Arbeid & Inkludering i NHO analysert de samfunnsøkonomiske nytte- og kostnadsvirkningene ved å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb. I rapporten finner vi at det har en rekke positive nyttevirkninger for samfunnet. For det første bidrar økt deltakelse i arbeidslivet til å øke det samlede arbeidstilbudet, noe som gir økt verdiskaping i økonomien. For offentlig sektor bidrar økt overgang av personer fra stønadsordninger til arbeidsmarkedet både til høyere skatteinngang og reduserte trygdeutbetalinger.

I tillegg til de rent økonomiske virkningene, kan økt tilknytning til arbeidslivet også ha positive virkninger på individnivå. Deltakelse i arbeidslivet kan gi økt livskvalitet gjennom sosial deltakelse og bedre fysisk og psykisk helse. Videre kan vi tenke oss positive eksterne virkninger for andre deler av samfunnet som for eksempel reduserte utgifter til psykisk helse og redusert kriminalitet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Skatt i den norske boligmodellen

SØA har utredet norsk boligbeskatning på oppdrag for Huseierne. Vi har tatt utgangspunkt i at gunstig skatt har vært det viktigste virkemiddelet for eierlinjen i norsk boligpolitikk. Målet har vært en gunstig fordelingseffekt i befolkningen. Denne linjen har hatt bred politisk støtte.

Eierlinjen har gjort alle til kapitaleiere, som har en positiv fordelingsmessig effekt, men samtidig finnes det effektivitetskostnader. Dessuten har høy prisvekst på bolig etter hvert bidratt til å skape økt ulikhet mellom regioner og generasjoner.

Rapporten vurderer ulike former for boligbeskatning ut fra fordelingsmessige og effektivitetsmessige egenskaper. Skattlegging av bolig på linje med annen kapital er ikke aktuelt, men sammensetningen kan diskuteres. Da er det særlig dokumentavgift, fritak for skatt på gevinst ved salg av bolig, eiendomsskatt og gunstig verdsetting av primærbolig i formuesskatten som peker seg ut. Spesielt står dokumentavgiften laglig til for hugg, mens gevinstbeskatning kan være en mulig joker.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Foto: Carsten Pihl

En utvidet simuleringsmodell for lønnsdannelsen

Rapporten er utarbeidet av SØA i samarbeid med professor Ragnar Nymoen ved Universitet i Oslo, på oppdrag fra LO. Klikk her for å lese hele rapporten.

Det er blitt vanligere, også i Norge, at modellutviklere bruker en konsensusmodell for lønnsdannelsen, der nominell lønnsvekst helt eller delvis kompenserer for forventet økte levekostnader og varierer positivt med konjunkturene.

Men modeller som tar for lett på lønnsdannelsen vil gå glipp av noen viktige argumenter for regulering av lønnsnivået i landet (og i hovednæringene) gjennom kollektive avtaler. Et av disse momentene er at koordinering mellom kollektive avtaleområder kan levere en opprettholdbar nominell lønnsbane, slik at økonomisk-politiske virkemidler kan brukes til å bidra til høy måloppnåelse om arbeidsledighet og sysselsetting, i stedet for å bli «brukt opp» til å stabilisere den nominelle lønns- og prisveksten.

En metode som kan benyttes til å skaffe oversikt over (og innsikt i) sammenhengen mellom nominell lønnsdannelse og makroøkonomisk stabilisering, er å benytte simulering av teoretiske modeller som skiller seg fra hverandre nettopp når det gjelder nominell lønnsdannelse. Denne rapporten dokumenterer flere slike modeller.

Allerede den enkleste modellen får fram hovedpoenget om at et system med kollektive avtale i frontfaget og lønnsfølgeratferd ellers i økonomien vil være dynamisk stabilt, selv til en gitt arbeidsledighetsrate. Dette skjer gjennom forhandlingsbaserte kompromisser om å dele på verdiskapingen i næringen. I et system der det er individualisert (rent markedsbestemt) lønnsdannelse «trenger» systemet arbeidsledigheten til å foreta den tilsvarende balanseringen av konkurrerende krav på verdiskapningen.

Ved overgang fra et system med kollektive avtaler til helt markedsbestemt lønn (et regimeskift), er det ikke lett å forutse hva som vil skje med den makroøkonomiske stabiliteten. Dette poenget illustreres i rapporten ved å simulere flere modellvarianter, der vi modell for modell studerer hva som skjer ved et regimeskift i lønnsdannelsen. Hovedresultatet er at et regimeskift både medfører økt volatilitet og større sannsynlighet for en dynamisk ustabil utvikling.

I den virkelige verden vil selvsagt ikke et regimeskift i lønnsdannelsen medføre en fullstendig nedsmelting av økonomien. På en eller annen måte vil selvødeleggende prosesser bringes til en avslutning, enten gjennom lov, nye kompromisser eller gjennom mer gjennomgripende samfunnsmessige endringer. Uansett kan det vanskelig å unngås at slike konsekvenser må regnes som kostnader ved et regimeskift.

Kvantitativ analyse av boligomsetning og budgivning

Rapporten er utarbeidet av SØA på vegne av Eiendomsmeglingsutvalget, ved Finansdepartementet. Datagrunnlaget for rapporten er norske budrundedata levert av DNB Eiendom AS og Krogsveen AS. Klikk her for å lese hele rapporten.

I analysene har vi hatt nytte av å klassifisere auksjoner etter følgende kriterier:

• Forhandlinger: Auksjoner med kun én budgiver

• Auksjoner: Auksjoner med minst to budgivere

• Kompetitive auksjoner: Auksjoner med minst tre budgivere med minst tre bud hver

I forhandlinger er akseptfristene gjerne lenger enn i utvalget ellers, i gjennomsnitt 80 minutter. Halvparten av alle bud i forhandlinger har likevel en akseptfrist på under 56 minutter. I auksjoner er gjennomsnittlig og median akseptfrist om lag på nivå med alle inkluderte auksjoner, med henholdsvis 56 og 31 minutter. Kompetitive auksjoner gir noe knappere frister, på henholdsvis 45 og 29 minutter. Vi ser også klare forskjeller mellom ulike byer og by og land. Det er en klar sammenheng mellom kortere tidsfrister og økt sentralitet.

Bud kommer ofte forholdsvis tett opp til hverandre. I vårt avgrensede utvalg går det 10 minutter eller kortere mellom hvert bud i halvparten av alle auksjonene, og i en fjerdedel kommer budene med mindre enn 5 minutters mellomrom. Kun 15 prosent av alle bud kommer mer enn én time etter forrige. Dette kan tyde på at budgivere følger en plan og ikke trenger betenkningstid, eller at de lar seg rive med og følgelig ikke tar seg betenkningstid. I slike tilfeller vil trolig ikke lengre budfrister ha en funksjon. Eventuelt kunne man vurdere å pålegge en minste betenkningstid mellom bud.

Lav prisantydning kan antas å sette i gang to motstridende effekter; en forankringseffekt og en flokkeffekt. En lav prisantydning kan forankre prisforventningene til et lavere nivå, med en negativ effekt på salgsprisen, men den kan også lede til økt interesse for eiendommen (en flokk), med en positiv effekt på salgspris. Vi finner klare indikasjoner på at forankringseffekten overgår flokkeffekten, slik at det ikke lønner seg å sette en prisantydning lavere enn takst, såkalt lokkepris.

Vi finner klare indikasjoner på en kobling mellom korte frister og større avstand mellom salgspris og takst. Som vi har sett, synes det imidlertid ikke å være slik at korte tidsfrister binder, i den forstand at forholdsvis lite av den tilgjengelige tiden blir tatt i bruk før man responderer. Det kan indikere at det er andre, underliggende forhold som forårsaker korrelasjonen mellom pris og budfrister. Budrunder med korte budfrister og høy pris er gjerne kjennetegnet av flere budgivere og bud per budgivere. Auksjonstype peker seg dermed ut som en mulig forklaring: Vi finner klare indikasjoner på at kompetitive auksjoner oppnår høyere priser enn ikke-kompetitive auksjoner, og tilsynelatende uavhengig av objektspesifikke attributter.

Til sist har vi sett på to atypiske, men likefult svært interessante kuppstrategier, såkalte kobrabud og kupping. Med kobrabud siktes det til en budgivningsstrategi der budgiveren observerer de andre budgiverne i en periode og så «hugger til» med en budøkning som er mye større enn tidligere budøkninger i auksjonen. Motivasjonen vil typisk være at andre budgiverne da skal bli overrasket og/eller skremt av et slikt bud og tenke at denne budgiveren har så høy betalingsvillighet at her er det bare å gi seg. Vi finner klare indikasjoner på at kobrabud fører til høyere pris enn auksjoner med kun inkrementelle bud. Kupping foregår ved at det legges inn et bud direkte til selger med akseptfrist før første annonserte visning. Megler har ikke anledning til å videreformidle slike bud til selger, men selger står fritt til å akseptere eller avslå slike bud. Et kupp-bud vil normalt være høyere enn prisantydning for å få selger til å gi avkall på en budrunde som kan gi både høyere og lavere pris. Vi finner indikasjoner på at kuppede boliger i noe større grad går over prisantydning. Videre ser det ut til at kupp i mindre grad skjer til svært høy (og svært lav) pris. Dette er konsistent med tilstedeværelsen av et forsikringselement. Det vil si at kjøper er villig til å gi avkall på muligheten for en lavere pris en kupp-budet i en budrunde, mens selger er villig til å gi avkall på muligheten for en høyere pris i en budrunde.

Foto: Chundy Tanz/Unsplash

Vanskeligstilte på boligmarkedet og betydningen av et velfungerende langsiktig leiemarked

En svært høy andel av norske husholdninger eier sin egen bolig. Dette er delvis et resultat av en boligpolitikk, den norske boligmodellen, som strekker seg tilbake til 1920-tallet. Selveie passer imidlertid ikke for alle. De som av ulike grunner ikke ønsker eller har muligheten til å eie egen bolig, er prisgitt leiemarkedet. Det norske leiemarkedet består i stor grad av sekundærboliger, sokkelleiligheter og liknende som ofte kun leies ut for en kortere periode. Det finnes også et betydelig innslag av kommunale boliger med lav husleie. De har imidlertid ofte lav standard. Erfaringer fra kommunene kan dessuten tyde på at kommunale boliger kan være en fattigdomsfelle. De som bor i kommunale boliger har sjelden noen videre boligkarriere, og kan dessuten tilpasse inntekt slik at de ikke mister bostøtte og rett på kommunal bolig.

For mange vil det være hensiktsmessig å leie for en kortere periode. Det er imidlertid også husholdninger som vil være langvarig vanskeligstilt i boligmarkedet, eller som av andre grunner kunne ønske å leie bolig på mer varig basis. Det finnes i praksis ikke et marked i Norge for livslang, stabil leie av bolig, som kan tilby et fullgodt alternativ til å eie, for eksempel for en lavinntektsfamilie. I denne rapporten retter vi søkelyset mot denne blindsonen i den norske boligmodellen, som rammer en liten andel av befolkningen, men likevel et betydelig antall mennesker og husholdninger. Vi argumenterer for at kun profesjonelle aktører kan tilby stabile, langsiktige leieforhold i et tilstrekkelig omfang. Uprofesjonelle utleiere vil gjennomgående ha kortere horisont. De vil også være mer utsatt for uforutsette hendelser, alt fra endringer som skaper behov for å frigjøre kapital til at de trenger plassen selv eller blir lei av å leie ut.

Hele rapporten kan lastes ned her: R20-2020. Vanskeligstilte på boligmarkedet og betydningen av et velfungerende langsiktig leiemarked

Foto: Christophe Dion/Unsplash

Samfunnsøkonomisk analyse av redusert avfall i byggebransjen

Byggenæringen er den næring som genererer mest avfall, og hvor store deler av avfallet deponeres. For å nå nasjonale mål om avfallshåndtering er det behov for å iverksette tiltak som kan reduserer mengden avfall som genereres og påvirke hvordan avfallet behandles. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har derfor gitt SØA, i samarbeid med NIBIO, i oppdrag å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene og nytten av tiltak som bidrar til reduserte avfallsmengder fra nybygg, og økt materialgjenvinning eller ombruk ved renovering og riving. Hensikten med oppdraget har vært å finne hvor den samfunnsøkonomiske gevinsten er størst, og følgelig hvor det kan være mest å hente på å iverksette tiltak. Klikk her for å lese hele rapporten.

Vi har gjort en forenklet analyse som viser at det er samfunnsøkonomisk mest gunstig å rette tiltak mot reduserte avfallsmengder ved nybygg. Tiltak for avfallsminimering er både bedriftsøkonomisk lønnsomt for utbyggere og samfunnsøkonomisk lønnsomt, hvilket bl.a. er knyttet til reduserte utslipp av klimagasser. For å øke materialgjenvinningen må det etableres virksomheter som benytter gjenvunnet materiale på en lønnsom måte, noe som kan bli mer attraktivt på sikt. Tiltak for økt ombruk gir isolert sett en samfunnsøkonomisk gevinst i form av reduserte utslipp av klimagasser, men siden ombruk er svært kostbart er det usikker om disse gevinstene oppveier de økte kostnadene for utbygger. Det vil kreves mye utviklings- og innovasjonsarbeid, og regelverksendringer for å gjøre ombruk billigere og mer attraktivt.

Analyse av betydningen til samvirker og stiftelser som eierformer i norsk næringsliv

Samvirker karakteriseres ved at de er eid av medlemmer og opprettet for å ivareta medlemmenes langsiktige mål. I noen tilfeller er samvirker opprettet for å sikre leverandørene en langsiktig avsetning av sine varer eller tjenester. I andre tilfeller er medlemmene kunder som ønsker å sikre trygghet for gode og rimelige varer.

Samvirke er et eksempel på en økonomisk sammenslutning med flere mål enn avkastning til investorer. Normalt er samvirker opprettet for å produsere tilnærmet til evig tid. Stiftelser er andre eksempler på økonomiske sammenslutninger med svært langsiktig tidshorisont og med flere mål enn avkastning til investorer.

I dette prosjektet analyseres omfang og betydning av samvirker, stiftelser og lignende økonomiske sammenslutninger i norsk næringsliv. Klikk her for å lese hele rapporten.

Det var om lag 1 500 regnskapspliktige foretak som var registrert som samvirker i Norge i 2018. Disse utgjorde om lag 0,5 prosent av alle regnskapspliktige foretak og ca. 2,4 prosent av årsverkene og omsetningen i de regnskapspliktige foretakene samme år, dvs. om lag 39 000 årsverk og 34 mrd. kroner i verdiskaping. Dersom man inkluderer datterselskaper av samvirker er samlet antall årsverk om lag 45 000 og verdiskapingen ca. 42 mrd. kroner. Stiftelser og andre kollektive eierformer sto for om lag 49 000 årsverk og 43 mrd. kroner i verdiskaping i ca. 17 500 regnskapspliktige foretak. Til sammen utgjorde samvirker, stiftelser og andre kollektive eierformer om lag 88 000 årsverk og 77 mrd. kroner i verdiskaping i 2018.

Internasjonal forskning tyder på at foretak som driver som samvirker gjør det relativt bra i nedgangskonjunkturer. Basert på samvirkenes lange tidsperspektiv for egen virksomhet er det rimelig å anta at spesielt samvirker er mer stabile over tid enn alminnelige kommersielle foretak.

Norske data bekrefter ikke uten videre at samvirker er mer stabile enn andre kommersielle virksomheter. Det vil uansett være vanskelig å konkludere om stabilitet skyldtes samvirkenes natur eller kjennetegn ved næringene de tilhører. Både velferdstjenester og næringer tilknyttet matproduksjon og -salg er relativt stabile næringer, noe som vanskeliggjør testing av hvordan kjennetegn ved samvirker påvirker økonomisk adferd. Samme resonnement gjelder for stiftelser.

Et tydelig kjennetegn ved samvirker er at de ikke så lett kan selges eller kjøpes opp. Slik skiller de seg klart fra alminnelige kommersielle foretak. Samvirker representerer dermed en eiermessig stabilitet i norsk næringsliv. Den eiermessige stabiliteten har også den virkning at samvirker motvirker utenlandsk oppkjøp i de næringene de er til stede i.

Det kan tenkes at virksomheter med langsiktige tidshorisonter også er mer tilbakeholdne med å teste ut nye innovasjoner. Vi finner lite hold for at dette er tilfelle. En indikator på om dette er tilfelle kan være bruken av offentlige innovasjonsrettede virkemidler. Samvirker og stiftelser bruker slike virkemidlene i litt mindre grad enn alminnelige kommersielle foretak. Men samvirker har hatt om lag samme vekst i bruken av offentlige virkemidler for innovasjon og næringsrettet forskning som alminnelige kommersielle foretak i perioden 2002-2017. Ovennevnte data er imidlertid ikke tilstrekkelige til å konkludere med at samvirker innoverer og forsker verken mer eller mindre enn sammenlignbare alminnelige kommersielle foretak.