På oppdrag fra Abelia, IKT-Norge, NITO, Digital Norway, Tekna, Negotia og EL og IT Forbundet har SØA kartlagt behovet for og tilbudet av IKT-kompetanse i det norske arbeidsmarkedet, i dag og fram mot 2030. Klikk her for å lese hele rapporten.
Veksten i bruk av IKT øker behovet for IKT-kompetanse i arbeidsmarkedet
Digitaliseringen de siste 30 årene har ført til betydelig vekst i både i næringer som produserer IKT eller som bidrar til at IKT blir tatt i bruk, i antall sysselsatte med formell IKT-utdanning og i antall lønnstakere med IKT-yrker. IKT-næringene er blant de raskest voksende næringene i landet. Antall sysselsatte med formell IKT-utdanning har økt med om lag 40 prosent i perioden 2009–2019. Til sammenligning har den samlede sysselsettingen i Norge økt med 8 prosent i samme periode. De siste fire årene har samtidig antall lønnstakere i IKT-yrker økt tre ganger raskere enn resten av arbeidsmarkedet.
Tilbudet av IKT-kompetanse avhenger særlig av utdanningstilbudet, opplæring og omskolering gjennom etter- og videreutdanning (EVU) og innvandring av personer med IKT-kompetanse. IKT-fagene er relativt nye som fagretninger og utdanningskapasiteten er bygget opp over tid. De siste ti årene har antall uteksaminerte i IKT-fag fordoblet seg og utgjorde drøyt 3 000 nyutdannede kandidater i 2019. Langt flere studenter søker seg til IKT-utdanningene. I samme periode har deltakelsen i formell videreutdanning innen IKT økt med 10 prosent. Også utenlandske arbeidstakere har bidratt til økt tilgang på IKT-kompetanse i arbeidsmarkedet. Innvandrere utgjør 15 prosent av lønnstakerne i IKT-yrkene, og andelen har økt med om lag to prosentpoeng de siste fire årene. India er det enkeltlandet flest innvandrere i IKT-yrkene kommer fra.
Etter avsluttet utdanning, er erfaring og læring i det daglige arbeidet viktigst blant kildene til videre læring og kompetanseutvikling, særlig for et fag som er i så rask utvikling som IKT. Etter- og videreutdanning er vesentlig for å støtte opp under livslang læring og kompetanseutvikling i arbeidslivet.
Ifølge SSBs undersøkelse om bruk av IKT i næringslivet (2019) ga 60 prosent av foretakene med ansatte IKT-spesialister opplæring til egne IKT-spesialister for å vedlikeholde og videreutvikle deres kompetanse. Nærmere en tredel av alle private foretak i Norge har også gitt IKT-opplæring til andre ansatte. I tillegg avdekker intervjuer med arbeidsgivere i IKT-næringene, at en del virksomheter driver betydelig bedriftsintern opplæring. Dette er opplæring som ikke nødvendigvis i sin helhet fanges opp av SSBs undersøkelse.
For å løse det samlede omfanget av IKT-oppgaver i næringslivet, suppleres norske leverandører med kjøp av IT-tjenester fra utlandet. I 2019 ble det importert IT-tjenester til en verdi av 32 milliarder kroner, eksporten fra Norge var på 19 milliarder. Norge har derfor et eksportunderskudd på 13 milliarder kroner i handel med IT-tjenester med utlandet, eksportunderskuddet er mer enn doblet siden 2015. Veksten indikerer at norske virksomheter har et økende omfang av IKT-oppgaver som løses av utenlandske leverandører.
Veksten i alle disse størrelsene er uttrykk for den samme underliggende endringen, at digitaliseringen øker behovet for IKT-kompetanse. Det er ingen tegn til at behovene for IKT-kompetanse bremses, tvert imot.
Behov for 40 000 flere sysselsatte med IKT-utdanning i 2030
Samfunnsøkonomisk analyse sin nærings- og kompetansemodell (SØNK) er brukt til å framskrive framtidig sysselsetting av personer med IKT-utdanning fram til 2030. Modellen framskriver den samlede sysselsettingen i landet, fordelt på næringer og de sysselsattes formelle utdanningsbakgrunn, herunder IKT-utdanning. SSBs befolkningsframskrivinger setter rammene for det samlede arbeidstilbudet i økonomien.
Modellen sikrer at alle framskrivninger av sysselsetting er innenfor rammen av det samlede arbeidsmarkedet. I perioder med lav vekst i det samlede arbeidsmarkedet synliggjør modellen at vekst i én næring eller én utdanningsgruppe ikke kan skje uten at andre næringer eller utdanningsgrupper må avgi ressurser til det som vokser. Synliggjøring av at ulike utdanningsbehov må veies opp mot hverandre er en fordel ved denne modellen.
Framskrivingen av næringsstrukturen i modellen forutsetter at de siste årenes trend fortsetter. For enkeltnæringer er framskrivingene justert i henhold til kjente prognoser, blant annet i petroleumssektoren der det forventes lavere investeringer fram mot 2030. Innad i næringer forutsetter modellen at kompetansesammensetningen vil utvikles i tråd med de observerte endringene de siste årene. Modellen beregner med dette både virkninger av endringer i næringsstrukturen, men også av endrede kompetansebehov innad i de enkelte næringene.
Modellens framskrivinger tilsier at behovet for antall sysselsatte med IKT-utdanning øker fra rundt 56 000 personer i 2019 til 94 000 personer i 2030, jf. figur A. Behovet øker på alle utdanningsnivåene, men veksten er klart høyest blant de som fullfører lang høyere utdanning.
Framskrivningene tilsier en årlig netto økning i antall sysselsatte med IKT-utdanning på i underkant av 3 500 personer fram mot 2030. Det tilsvarer en samlet vekst på 66 prosent i perioden. Til sammenligning framskriver modellen en samlet sysselsettingsvekst i økonomien på 5 prosent. Den høye veksten tilsier også at sysselsatte med IKT-utdanning vil utgjøre en større andel av den samlede sysselsettingen i 2030.
Det er to drivere bak økningen i sysselsatte med IKT-utdanning; økt sysselsetting i IKT-næringer og økt innslag av sysselsatte med IKT-utdanning innen andre næringer. Den sistnevnte effekten er klart viktigst, og understeker at behovet for personer med IKT-kompetanse øker i så godt som alle næringer.
Mer enn 3 000 ubesatte IKT-stillinger i 2020, det faktiske behovet er trolig større
Framskrivingen over tar ikke direkte inn over seg at virksomheter i dag ikke klarer å rekruttere tilstrekkelige antall personer med relevant IKT-kompetanse. Spørreundersøkelser, litteratur og intervjuer over flere år indikerer at norske arbeidsgivere har et betydelig udekket kompetansebehov innen IKT.
I NAVs årlige bedriftsundersøkelse tallfestes den anslåtte mangelen på arbeidskraft i ulike yrkesgrupper. I 2020 estimerer undersøkelsen at det er 3 250 ubesatte IKT-stillinger i Norge (NAV, 2020). Den estimerte mangelen er klart størst blant programvare- og applikasjonsutviklere. I perioden 2017–2019 tilsvarte den estimerte mangelen på arbeidskraft 4,8 prosent av antallet lønnstakere i de samme IKT-yrkene, omtalt som en stramhetsindikator for arbeidsmarkedet.
Lønnstakere i IKT-yrker og sysselsatte med IKT-utdanning er ulike grupper i arbeidsmarkedet, men den underliggende mangelen er etter vår vurdering sammenlignbar. Det samlede behovet for sysselsatte er derfor større enn antall registrerte sysselsatte med IKT-utdanning i figur A. Gitt en stramhetsindikator på 4,8 prosent mangler det anslagsvis 2 700 sysselsatte med IKT-utdanning i 2019. Dette øker til 4 500 sysselsatte i 2030. Den estimerte mangelen kommer i tillegg til framskrivingen av sysselsatte med IKT-utdanning. Det reelle behovet i 2030 øker derfor til nærmere 100 000 sysselsatte med IKT-utdanning, jf. figur B.
En vurdering av hvordan mangelen på kompetanse utvikles framover er naturligvis usikker, og må ta inn over seg flere hensyn. Å realisere utviklingen i det lysegrønne feltet i figur B forutsetter at samfunnet evner å utdanne eller rekruttere et tilstrekkelig antall personer med IKT-utdanning. Dette krever både økt tilbud og gjennomføring av IKT-utdanning. Videre påvirkes utviklingen i det samlede tilbudet av personer med IKT-utdanning i det norske arbeidsmarkedet av antall som går ut av arbeidsmarkedet med pensjon, innvandring av personer med IKT-utdanning, norske studenter i utlandet og utenlandske studenter i Norge.
Gjennomsnittsalderen blant sysselsatte i IKT-yrker i 2019 er relativt lav. At relativt få sysselsatte med IKT-utdanning går av med pensjon de neste årene skaper et mulighetsrom for å sikre økt tilgang på IKT-kompetanse i arbeidsmarkedet, ved å utdanne flere i IKT-fag. Etter hvert vil flere av de nyutdannede måtte fylle rollen til personer som går ut av arbeidsmarkedet. Å rekruttere IKT-kompetanse fra utlandet er også en utfordring framover, fordi veldig mange andre land står overfor de samme behovene og utfordringene.
Dersom samfunnet ikke evner å sikre tilstrekkelig tilførsel av personer med IKT-utdanning vil den fremskrevne sysselsettingsveksten bli lavere, og den estimerte mangelen øke.
Mangel på IKT-kompetanse i arbeidslivet er et samfunnsøkonomisk tap
Konsekvensen av manglende tilgang på relevant kompetanse er at produksjonen enten blir lavere enn ønskelig eller av dårligere kvalitet. Fordi IKT også påvirker produktiviteten i virksomheter som anvender teknologien, vil mindre teknologibruk eller dårligere oppgaveløsing innen IKT også svekke den generelle produktivitetsutviklingen i samfunnet. Det resulterer i lavere vekst i verdiskaping enn hva som ellers vil være tilfelle. Veksten vil være lavere inntil eventuelt kompetansegap dekkes.
Beregninger viser at IKT-næringene, gjennom egen produksjon og leveranser til andre næringer, har bidratt til 80 prosent av den samlede produktivitetsøkningen i Norge i perioden 2003–2017. Mangel på IKT-kompetanse hindrer digitalisering og implementering av ny teknologi i virksomhetene. Jo vanskeligere det er å få nødvendig kvalifisert arbeidskraft til å bruke den nye teknologien, desto senere vil den teknologiske utviklingen gå, siden lønnsomheten av nyinvesteringer er tilsvarende svekket. Dette vil også påvirke den samlede produktivitetsveksten og norske virksomheters konkurranseevne på lang sikt.
Omfanget av denne effekten kan visualiseres med en beregning basert på den forventede produktivitetsveksten framover. I regjeringens perspektivmelding fra 2017 er den gjennomsnittlige produktivitetsveksten i perioden 2016–2060 anslått til 1,5 prosent per år. Forutsatt at IKT utgjør den samme andelen av den samlede produktivitetsveksten de kommende årene, ville produktivitetsveksten vært høyere dersom behovene for IKT-kompetanse dekkes. Merk at en slik beregning avhenger både av forutsetninger om framtidig produktivitetsvekst og IKT sin andel av bidraget.
Basert på denne metoden kan den tapte verdiskapingen av mangelen i et normalår anslås til om lag 2 milliarder 2019-kroner i tapt verdiskaping.
Høyere utdanningskapasitet innen IKT styrker framtidig verdiskaping i Norge
Fram mot 2030 tilsier våre framskrivinger at antall sysselsatte med IKT-utdanning bør øke med mer enn 40 000 personer, sammenlignet med 2019. Å realisere et tilstrekkelig arbeidstilbud for å dekke disse behovene forutsetter at kompetanseutvikling innen IKT prioriteres i de kommende årene.
Utviklingen på tilbudssiden i markedet for IKT-kompetanse baserer seg på forutsetninger som er usikre. Vår vurdering er at det er større risiko for at tilgangen på kompetanse blir for liten, enn for stor i løpet av analyseperioden. Det tilsier et behov for økt veksttakt i IKT-utdanningen i Norge.
Etter vår vurdering bør antall studieplasser økes i et raskere tempo enn vi har sett over de siste 5-10 årene. Det vil ta tid å dekke behovet for IKT-utdannede i det norske arbeidsmarkedet, ikke minst fordi det er behov for flere kandidater med mastergrad. Vår anbefaling er at det allerede høsten 2021 opprettes 1500 nye studieplasser innen IKT-fag.
Anbefalingene må også sees på bakgrunn av at Norge har en særlig stor omstillingsutfordring, som følge av gradvis nedtrapping av leverandørvirksomheten til petroleumssektoren. Økt IKT-utdanning vil styrke framtidige nye eksportnæringer. Vår vurdering er at det er langt mer risikofylt for samfunnet å utdanne for få med nøkkelkompetanse innen IKT, enn for mange.
Økt innvandring av IKT-personell er et alternativ til å øke utdanningskapasiteten. Det er imidlertid ikke opplagt at det er mulig i særlig omfang. Våre intervjuer tyder på to forhold som i stor grad begrenser mulighetene for import av arbeidskraft. For det første er mangelen på IKT-kompetanse minst like stor i andre europeiske land, både på samfunnsnivå og i næringslivet. For det andre har Norge mer enn andre land krav til å beherske det nasjonale språket, og særlig ved arbeid i og for offentlig sektor.
Uansett utdanningskapasitet spiller EVU en stor rolle for hvordan samfunnets samlede IKT-kompetanse kan økes. EVU er viktig både for de som har formell IKT-kompetanse, de som har opparbeidet ikke-formell kompetanse og personer som eventuelt skal omstilles fra andre næringer og oppgaver. EVU er særlig viktig innenfor et fagfelt som utvikler seg så raskt som IKT.