Rapporten er utarbeidet av SØA i samarbeid med professor Ragnar Nymoen ved Universitet i Oslo, på oppdrag fra LO. Klikk her for å lese hele rapporten.
Det er blitt vanligere, også i Norge, at modellutviklere bruker en konsensusmodell for lønnsdannelsen, der nominell lønnsvekst helt eller delvis kompenserer for forventet økte levekostnader og varierer positivt med konjunkturene.
Men modeller som tar for lett på lønnsdannelsen vil gå glipp av noen viktige argumenter for regulering av lønnsnivået i landet (og i hovednæringene) gjennom kollektive avtaler. Et av disse momentene er at koordinering mellom kollektive avtaleområder kan levere en opprettholdbar nominell lønnsbane, slik at økonomisk-politiske virkemidler kan brukes til å bidra til høy måloppnåelse om arbeidsledighet og sysselsetting, i stedet for å bli «brukt opp» til å stabilisere den nominelle lønns- og prisveksten.
En metode som kan benyttes til å skaffe oversikt over (og innsikt i) sammenhengen mellom nominell lønnsdannelse og makroøkonomisk stabilisering, er å benytte simulering av teoretiske modeller som skiller seg fra hverandre nettopp når det gjelder nominell lønnsdannelse. Denne rapporten dokumenterer flere slike modeller.
Allerede den enkleste modellen får fram hovedpoenget om at et system med kollektive avtale i frontfaget og lønnsfølgeratferd ellers i økonomien vil være dynamisk stabilt, selv til en gitt arbeidsledighetsrate. Dette skjer gjennom forhandlingsbaserte kompromisser om å dele på verdiskapingen i næringen. I et system der det er individualisert (rent markedsbestemt) lønnsdannelse «trenger» systemet arbeidsledigheten til å foreta den tilsvarende balanseringen av konkurrerende krav på verdiskapningen.
Ved overgang fra et system med kollektive avtaler til helt markedsbestemt lønn (et regimeskift), er det ikke lett å forutse hva som vil skje med den makroøkonomiske stabiliteten. Dette poenget illustreres i rapporten ved å simulere flere modellvarianter, der vi modell for modell studerer hva som skjer ved et regimeskift i lønnsdannelsen. Hovedresultatet er at et regimeskift både medfører økt volatilitet og større sannsynlighet for en dynamisk ustabil utvikling.
I den virkelige verden vil selvsagt ikke et regimeskift i lønnsdannelsen medføre en fullstendig nedsmelting av økonomien. På en eller annen måte vil selvødeleggende prosesser bringes til en avslutning, enten gjennom lov, nye kompromisser eller gjennom mer gjennomgripende samfunnsmessige endringer. Uansett kan det vanskelig å unngås at slike konsekvenser må regnes som kostnader ved et regimeskift.
