Vår sjeføkonom Andreas Benedictow skrev nylig en kronikk om differensiert arbeidsgiveravgift i Finansavisen:
Norge er blant landene med størst fokus på regionalpolitikk og distriktsutvikling. Med et langstrakt land og en liten befolkning går det ikke nødvendigvis av seg selv å ta hele landet i bruk.
Spredt bosetting har bred politisk støtte i Norge. Sterke sentraliserende krefter gjør distriktspolitikken krevende, og trolig mer krevende enn før. Andelen av befolkningen som bor i storbyområder har økt lenge, og særlig i Osloområdet. Dette skyldes blant annet gradvis sterkere opphopning av kunnskapsbaserte bedrifter i byene. Betyr dette at distriktspolitikken ikke fungerer?
Differensiert arbeidsgiveravgift ble innført i Norge i 1975, og har siden utviklet seg til å bli det tyngste regionalpolitiske virkemiddelet i Norge. Samfunnsøkonomisk analyse har nylig evaluert ordningen.
Formålet med differensiert arbeidsgiveravgift er å hindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å redusere kostnaden av å ansette personer i distriktene, både ved å favorisere bruk av arbeidskraft framfor andre innsatsfaktorer og ved å favorisere bruk av arbeidskraft i distriktene framfor i sentrale strøk. Det er i dag syv avgiftssoner, hvor satsene varierer fra 0 til 14,1 prosent.
Resultatene viser at redusert arbeidsgiveravgift bidrar til høyere sysselsetting på to måter, og at det foregår en «deling» mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. For det første øker sysselsettingen direkte på grunn av reduserte lønnskostnader. Da kan bedriftene sette en lavere pris på sine varer og tjenester og øke produksjonen. For det andre bidrar ordningen indirekte til økt sysselsetting ved at noe av avgiftsreduksjonen tilfaller arbeidstakere gjennom høyere utbetalt lønn, som i sin tur øker husholdningenes kjøpekraft og etterspørsel etter lokalt produserte varer og tjenester.
Sysselsettingen øker både i eksisterende virksomheter og gjennom etablering av nye. Funnene indikerer dermed at ordningen gir et viktig bidrag til å opprettholde aktivitet, sysselsetting og bosetting i distriktene, spesielt i avgiftssoner der satsene er lave eller null.
En må likevel spørre om målet kunne oppnås på en mer effektiv måte med andre virkemidler. Da er det nyttig å ta utgangspunkt i hva som ville ha skjedd uten ordningen og hvilke alternative ordninger som er tilgjengelige eller gjennomførbare.
Det følger direkte av resultatene som er diskutert over at en fjerning av regional differensiering av arbeidsgiveravgiften ville resultert i lavere sysselsetting og bosetting i distriktene og høyere sysselsetting og bosetting i sentrale strøk. Det er ikke forenlig med målsettingen for distriktspolitikken. Da kan vi gå raskt over til å se på alternative virkemidler.
Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er, målt i kroner og øre, den klart største ordningen innenfor porteføljen av distriktspolitiske virkemidler. Å flytte all regional støtte til andre ordninger ville derfor endre disse ordningene radikalt. Tidligere evalueringer indikerer at alternative ordninger som kapital- og innovasjonsstøtte påvirker sysselsettingen på lik linje som differensiert arbeidsgiveravgift. Normalt vil det være avtagende avkastning på offentlige støtteordninger. Det betyr at hvis en ordning øker vesentlig i størrelse, er det rimelig å anta at "den siste millionen" vil ha svært liten effekt.
Et annet alternativ kan være å øke inntektsstøtten til husholdningene direkte, slik det allerede gjøres i Nord-Troms og Finnmark. Dette vil være særlig relevant i regioner hvor en stor del av avgiftsreduksjonen likevel viser seg å tilfalle arbeidstakere gjennom økte lønninger. Økt inntektsstøtte kan øke regional bosetting gjennom samme indirekte inntektseffekt som høyere lønninger har på sysselsetting gjennom differensiert arbeidsgiveravgift, men vil ikke skape tilsvarende direkte sysselsettingseffekter. Det er ikke grunn til å tro at direkte inntektsstøtte vil være mer effektivt.
Et mulig skjær i sjøen er at ordningen kan ha uheldige effekter på konkurransevilkårene i markedet og dermed bryte med internasjonale handelsavtaler. De fleste virksomheter som betaler redusert sats tilbyr imidlertid lokale tjenester, som klart begrenser potensielle negative effekter på internasjonal konkurranse og handel. Dessuten er eksportørene relativt kapitalintensive, og har dermed begrenset nytte av en ordning som reduserer den relative kostnaden på arbeidskraft. Uansett får det store flertallet av eksporterende virksomheter såpass lite i støtte at den ikke kan defineres som konkurransevridende ifølge statsstøtteregelverket. Dermed er det lite som tyder på at ordningen hemmer internasjonal konkurranse og handel i særlig grad. Ordningen har heller ikke store administrative kostnader. Bedriftene søker ikke om støtte og påvirkes ikke med hensyn til hva virksomheten skal gjøre eller ikke gjøre.
Dette betyr at differensiert arbeidsgiveravgift virker etter hensikten. Ordningen bidrar til å hindre eller redusere fraflytting i distriktene, og det er ikke andre virkemidler som er bedre egnet til denne oppgaven. Uten ordningen ville sentraliseringstendensene altså være enda sterkere.
Det er imidlertid store regionale forskjeller, og lavere arbeidsgiveravgift er neppe like effektivt i alle kommuner. Det kan eksempelvis være kommuner der det er ledige jobber men ikke tilgjengelig arbeidskraft, og hvor høy lønn ikke er en flaskehals for ansettelser. Da kan det være mer formålstjenlig at kommunen får disponere midler til lokalt tilpassede tiltak for å øke sin attraktivitet på andre vis for å tiltrekke seg arbeidskraft. Myndighetene kunne derfor vurdere å prøve ut en ordning der utvalgte kommuner kan velge bort lavere arbeidsgiveravgift til fordel for tilsvarende støtte i form av en direkte overføring til kommunen.