R35-2020 Tilgang på boliger i distriktene og rekruttering av arbeidskraft

SØA har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Distriktssenteret kartlagt hvorvidt boligtilgang i distriktene hemmer rekruttering av arbeidskraft. Kartleggingen er motivert av tidligere forsknings- og utredningsarbeid som viser at boligmarkedene i Distrikts-Norge har egenskaper som kan tenkes å utgjøre en flaskehals for rekruttering av arbeidskraft. Vi har i hovedsak benyttet spørreundersøkelser til kommuner og virksomheter, samt intervjuer for å kartlegge i hvilken grad arbeidsgivere i Distrikts-Norge opplever at manglende tilgang på egnede boliger er en begrensing for rekruttering av arbeidskraft. Videre gir kartleggingen økt forståelse av hvorfor det eventuelt ikke er tilgjengelige boliger og kunnskap om mulige tiltak som kan løse problemet.

På spørsmål om hva som er viktige årsaker til rekrutteringsutfordringene, svarer 25 prosent (om lag 15 prosent av alle respondenter) at manglende tilgang på egnede boliger er en viktig årsak til deres rekrutteringsutfordringer. Det var i liten grad forskjeller i svar mellom distriktskommuner som utgjør sin egen bo- og arbeidsmarkedsregion og distriktskommuner som inngår i bo- og arbeidsmarkedsregioner med andre distriktskommuner. Vi har derfor sett etter andre forskjeller mellom distriktskommuner, og har definert tre interessante situasjoner; (A), hvor boligmassen vokser raskere enn befolkningen, men virksomheter eller kommunen likevel rapporterer at mangel på boliger hemmer rekrutteringen; (B), hvor boligmassen vokser tregere enn befolkningen og sysselsettingen er voksende; og (C), hvor boligmassen vokser tregere enn befolkningsutviklingen, og sysselsettingen er fallende. I situasjon (A) og (B) mener vi at kommunen har en oppgave i å løfte fram og kommunisere problemet slik at det blir lettere for utbyggere og kommunen selv å justere tomtereguleringer, stimulere til boligbygging og rehabilitering o.a. til de behovene bedrifter og deres ansatte har. Dette er tiltak og ordninger som allerede eksisterer og som man har gode erfaringer med å ta i bruk. Situasjon (C) krever trolig mer omfattende tiltak. Her er hovedproblemet at bruktboliger rett og slett har for lav pris til at det lønner seg å investere i en ny bolig med vesentlig høyere byggekostnader enn forventet salgspris. Vår vurdering er at dette avhjelpes lettest med en offentlig ordning som garanterer at boligbygger kan selge boligene til en sum som tilsvarer registrerte byggekostnader innenfor en gitt periode. Våre anslag over hvor mange kommuner som er i situasjon (C), tilsier at en slik ordning neppe vil ha et stort omfang, og vil følgelig trolig også ha meget begrensede kostnader sett fra et nasjonalt ståsted. Nytten av ordningen kan imidlertid være stor for kommuner og virksomheter i kommunene som har vansker med å rekruttere nøkkelpersonell.

Hele rapporten kan lastes ned her: R35-2020 Tilgang på boliger i distriktene og rekruttering av arbeidskraft

R34-2020 Den norske modellen og relativt lønnsnivå

På oppdrag fra Unio har SØA vurdert ulike måter å påvirke relative lønninger innenfor Den norske modellen for lønnsdannelse.

For at Den norske modellen for lønnsdannelse skal fungere etter hensikten er det flere betingelser som må være oppfylt. Den samordnede lønnsdannelsen krever koordinering av tariffoppgjør, der konkurranseutsatt sektor forhandler først og setter normen for senere oppgjør. Institusjoner, lover og normer understøtter dette. Arbeidslinja spiller en sentral rolle, og penge- og finanspolitikken innrettes med sikte på å holde arbeidsledigheten lav. Videre forutsettes en velferdsstat med et finmasket sikkerhetsnett. Koordinerte systemer kjennetegnes ved høyere sysselsetting, lavere arbeidsløshet, bedre integrering av svake grupper og større likhet i lønn enn fullt desentraliserte systemer.

De siste tiårene har det imidlertid vært en økning i lønnsforskjeller. Det er en rekke forklaringer som ligger bak. Trolig er en sterk produktivitetsvekst i enkelte bransjer en viktig bidragsyter til at vi i dag finner flere næringer som har dratt fra industrien i lønnsutviklingen, som i sin tur trolig har bidratt til å dempe organisasjonsgraden i norsk økonomi for enkelte yrkesgrupper. For flere av de næringene som har falt etter er forklaringen knyttet til økt arbeidsinnvandring, noe som i stor grad har vært knyttet til yrker med få krav til kompetanse.

Vi drøfter tre ulike måter å løfte lønnsnivået til grupper med høyere utdanningsnivå innenfor offentlig sektor. En mulighet er å akseptere et større avvik fra hovedkursen, med den belastningen det kunne påføre Den norske modellen hvis dette skulle bre om seg. Et slikt løft må også finansieres, enten ved økt skatteinngang eller ved kostnadskutt andre steder. En alternativ tilnærming er en intern omfordeling innenfor sektoren. Det kan skje ved å identifisere grupper med ulik lønn og gjennomføre en utjevning ved målrettet differensiering av lønnsveksten, enten over tid eller ved et engangs lønnsløft til grupper som har blitt hengende etter, som sykepleiere og lærere. En tredje, mer radikal løsning er å endre definisjon eller sammensetning av frontfaget, for eksempel kunne norsk tjenesteeksport spilt en (større) rolle her, og slik bidra til å løfte hovedkursen.

Hele rapporten kan lastes ned her: R34-2020 Den norske modellen og relativt lønnsnivå

R32-2020 Evaluering av Norge som gjesteland på Frankfurter Buchmesse 2019

På oppdrag fra Kulturdepartementet har Samfunnsøkonomisk analyse evaluert hvorvidt målene for satsingen «Norge som gjesteland ved bokmessen i Frankfurt i 2019» ble nådd. Norge var gjesteland (Guest of Honour) på bokmessen, som er verdens største, i Frankfurt 2019. Gjestelandssatsingen ble organisert som et prosjekt ledet av Norwegian Literature Abroad (NORLA), med et samlet budsjett på 52 millioner kroner. 30 millioner kroner ble gitt som et statlig tilskudd bevilget med like deler over Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Kulturdepartementet sine budsjetter. Departementene spesifiserte et sett med mål om hvordan satsingen skulle gi positive effekter på utviklingen i kulturelle bransjer i Norge i tilskuddsbrevet til NORLA for 2018, og det er disse målene SØA nå har vurdert oppnåelse på.

Evalueringen er gjennomført ett år etter at bokmessen, hvilket betyr at vi i evalueringen kun kan vurdere måloppnåelse på kort sikt. De langsiktige effektene er uvisse, og spesielt sett i lys av 2020 har vært et svært utfordrende år grunnet koronapandemien, som har påvirket mulighetene for å følge opp gjestelandssatsingen. Evalueringen bygger på intervjuer med mange aktører, og konklusjonene hviler i betydelig grad på funn fra intervjuene samlet sett, sammen med informasjon fra offentlig tilgjengelig dokumentasjon.

Overordnet finner vi at den statlige satsingen i gjestelandsprosjektet har god måloppnåelse på nesten alle mål, og at de aller fleste aktørene involvert i gjestelandsprosjektet er svært fornøyde. Mange informanter peker blant annet på at gjestelandsatsingen har bidratt til å etablere nye nettverk og styrke eksisterende. Et av målene var at norsk næringsliv var involvert i gjestelandsprosjektet, og vi finner at dette målet kun delvis ble nådd da få næringslivaktører var involvert.

Hele rapporten kan lastes ned her: R32-2020 Evaluering av Norge som gjesteland på Frankfurter Buchmesse 2019

R28-2020 Midtveisevaluering Digitalt Kompetanseløft

På oppdrag for Innovasjon Norge har SØA gjennomført en midtveisevaluering av ordningen Digitalt Kompetanseløft – Klynger som omstillingsmotor. Ordningen skal bidra til at små og mellomstore bedrifter raskere fornyer sine produkter, produksjonsmetoder og forretningsmodeller. Ordningen skal utløse innovasjon ved å legge til rette for overføring av digital kompetanse fra ledende norske klynger til små og mellomstore bedrifter i hele landet. I praksis er ordningen organisert slik at Innovasjon Norge delfinansierer kompetansetjenester, omtalt som kompetanseløft, som omstillingsmotorene leverer. Siden oppstarten i 2018 og frem til 1 april 2020 har 214 bedrifter fullført kompetanseløft, 47 bedrifter har deltatt i kompetanseløft skreddersydd for deres bedrift og 167 har deltatt i kompetanseløft for en gruppe av bedrifter. 21 bedrifter er i gang med kompetanseløft som ikke var avsluttet innen april 2020. Vi finner at ordningen langt på vei treffer bedrifter som ønsker å investere i digital kompetansehevning, men som i fravær av denne ordningen ikke ville gjort det, eller som ville gjort det i en mindre skala eller på et senere tidspunkt. Videre bidrar ordningen til kompetansebygging, øker oppmerksomheten om digitalisering og igangsetting av konkrete innovasjonsaktiviteter i tråd med intensjonen. Gjennom kompetanseløft utvides også deltagerbedriftenes nettverk. Med 22 millioner kroner i årlig budsjett er ordningen er relativt beskjeden. Men antall gjennomførte kompetanseløft er noe lavere enn forventet og som det har vært økonomiske midler til. Gjennomføringskostnadene dvs. kostnader til administrasjon, avklaring og mobilisering og utviklingsprosjekter i klyngene som har status som omstillingsmotor fremstår som høye sammenlignet med antall gjennomførte kompetanseløft. Vi anbefaler å videreføre ordningen for en ny periode, og mer konkret:

• Systematisering og kunnskapsdeling til Innovasjon Norge 

• Innlemmelse i Innovasjon Norges rapporterings- og oppfølgingsrutiner

• Oppmerksomhet om addisjonalitet i avklaringsarbeidet

• Redusere bruken av utviklingsmidler

• Oppmykning i kravet om at en klynge ikke kan levere kompetanseløft til bedrift i egen klynge

• Utvide oppdragsperioden (3 + 3 år)

• Kontinuerlig vurdering av grenseflater til andre virkemidler

Hele rapporten kan lastes ned her: 28-2020 Midtveisevaluering Digitalt Kompetanseløft

R27-2020 Kartlegging av kjennetegn ved varebilsegmentet og konkurranseflaten mot øvrig godstransport på vei

SØA og Fafo har kartlagt kjennetegn ved varebilsegmentet og konkurranseflater mot tilbydere av godstransport med kjøretøy med tillatt totalvekt over 3,5 tonn. I dag omfattes ikke varebilsegmentet av de fleste lover og regler som gjelder for øvrig godstransport på vei, som allmenngjort tariffavtale, krav til kjøre- og hviletid eller yrkessjåførkompetanse. Varebilsegmentet kjennetegnes ved at det stilles få krav til formell kompetanse, og lønnsnivået er relativt lavt. Dette gjør at varebilsegmentet er en mulig inngangsport til arbeidslivet, samtidig kan arbeidstakere med få alternative muligheter lettere utnyttes. Det er utfordringer knyttet til useriøsitet og kriminalitet i varebilsegmentet, som blant annet dreier seg om dårlige lønns- og arbeidsvilkår, utnyttelse av arbeidskraft, skatte- og avgiftsunndragelser, manglende sikring av last, overlast og bruk av biler som ikke oppfyller tekniske krav. Disse utfordringene og færre reguleringer, kan bidra til en uønsket konkurransesituasjon mellom varebilsegmentet og godstransport med kjøretøy med tillatt totalvekt over 3,5 tonn. I analysen finner vi imidlertid få statistiske indikasjoner på omfattende konkurranse mellom disse, sannsynligvis fordi de dekker ulike transportbehov. Likevel er det indikasjoner på at utfordringen er økende. Særlig dersom rammebetingelsene fortsetter å være svært ulike.

Funnene i analysen tyder på at utfordringene særlig er knyttet til konkurranseflaten mellom seriøse og useriøse eller kriminelle virksomheter, uavhengig av segment. I tillegg virker det å være sterk konkurranse fra utenlandske tilbydere, som kan være omfattet av andre reguleringer og som er vanskeligere å føre tilsyn med. Konkurransen mellom virksomheter i varebilsegmentet har også blitt sterkere de siste årene, hvilket kan gå utover arbeidsbetingelsene til de ansatte, og i verste fall bidra til useriøsitet og kriminalitet. Utfordringene synliggjør et behov for tiltak. I rapporten presenteres flere mulige tiltak. Vi vurderer det slik at økt satsing på å styrke det tverretatlige samarbeidet om tilsyn og kontroller og sanksjonering er det viktigste for å bedre forholdene innen godstransport, også for varebilsegmentet.

Hele rapporten kan lastes ned her: R27-2020 Kartlegging av kjennetegn ved varebilsegmentet og konkurranseflaten mot øvrig godstransport på vei

R26-2020 Skatt i den norske boligmodellen

SØA har utredet norsk boligbeskatning på oppdrag for Huseierne. Vi har tatt utgangspunkt i at gunstig skatt har vært det viktigste virkemiddelet for eierlinjen i norsk boligpolitikk. Målet har vært en gunstig fordelingseffekt i befolkningen. Denne linjen har hatt bred politisk støtte. Eierlinjen har gjort alle til kapitaleiere, som har en positiv fordelingsmessig effekt, men samtidig finnes det effektivitetskostnader. Dessuten har høy prisvekst på bolig etter hvert bidratt til å skape økt ulikhet mellom regioner og generasjoner. Rapporten vurderer ulike former for boligbeskatning ut fra fordelingsmessige og effektivitetsmessige egenskaper. Skattlegging av bolig på linje med annen kapital er ikke aktuelt, men sammensetningen kan diskuteres. Da er det særlig dokumentavgift, fritak for skatt på gevinst ved salg av bolig, eiendomsskatt og gunstig verdsetting av primærbolig i formuesskatten som peker seg ut. Spesielt står dokumentavgiften laglig til for hugg, mens gevinstbeskatning kan være en mulig joker.

Hele rapporten kan lastes ned her: R26-2020 Skatt i den norske boligmodellen

R25-2020 Erfaringer og praksis knyttet til tilvisnings- og tildelingsavtaler

På oppdrag for Husbanken har SØA evaluert de ordningene med tilvisnings- og tildelingsavtaler. Dette er samarbeidsavtaler mellom kommunene og private utbyggere eller utleiere, som innebærer at kommunene får tilgang på utleieboliger forvaltet av private utleiere, uten at kommunene har økonomiske forpliktelser til utleieboligene. Utleieselskapene får gunstige lånebetingelser gjennom Husbanken. For tildelingsavtaler kan også utleier søke om tilskudd fra Husbanken. Begge ordningene har som mål at det fremskaffes flere egnede utleieboliger i gode bomiljøer for vanskeligstilte på boligmarkedet. Mens tilvisningsavtaler primært er rettet mot økonomisk vanskeligstilte, er målgruppen i tildelingsavtaler beboere som også har behov for tilpasset bolig og/eller oppfølging fra kommunen. Ordningene har også som mål at det blir flere utleieboliger som forvaltes av profesjonelle aktører med langsiktig perspektiv.

Vi finner at ordningene har bidratt til å øke antall kommunalt disponerte utleieboliger og bidratt til en profesjonalisering av utleiemarkedet. Samtidig finner vi at omfanget er beskjedent da utleieboligene gjennom ordningen utgjør en relativt lav andel av kommunenes boligportefølje. Videre finner vi at ordningene har potensial for å øke måloppnåelse dersom de tilpasses slik at de i større grad tar hensyn til de ulike rammevilkårene kommunene og utleieselskapene står ovenfor.

Hele rapporten kan lastes ned her: R25-2020 Erfaringer og praksis knyttet til tilvisnings- og tildelingsavtaler

R24-2020 Kartlegging av arbeidsforhold i bilbransjen

På oppdrag fra treparts bransjeprogram for bilbransjen har vi undersøkt arbeidsforholdene hos virksomheter innen bilpleie, bilverksteder, bilforhandlere og bensinstasjoner. Kartleggingen er basert på offentlig tilgjengelig statistikk, spørreundersøkelse for virksomheter og for forbrukere og registerdata. Rapporten belyser problemer med useriøse og kriminelle aktører som undergraver gjeldende lovgivning. Utfordringene er størst blant virksomheter innen bilpleie, verksteder og bruktbilforhandlere.

Manglende kompetanse og drift av bilverksteder uten godkjenning fra Statens vegvesen oppfattes som de vanligste formene for useriøsitet og kriminalitet i bransjen. Over halvparten av virksomhetene har opplevd å konkurrere med useriøse eller kriminelle. Svarte verksted- og bilpleietjenester beregnes til rundt 450 millioner kroner i året. Omfanget av useriøsitet og kriminalitet, synliggjør et behov for å styrke tiltakene rettet mot bilbransjen. I rapporten presenteres flere mulige tiltak for å bedre forholdene i bilbransjen. Det vurderes som hensiktsmessig å innføre få, men treffsikre tiltak, framfor flere mindre treffsikre. Det er viktig at tiltakene er minst mulig inngripende for de som allerede opptrer seriøst, samtidig som de endrer adferden til de som ikke etterlever lover og regler.

Hele rapporten kan lastes ned her: R24-2020 Kartlegging av arbeidsforhold i bilbransjen

R23-2020 Kvantitativ analyse av boligomsetning og budgivning

SØA har gjennomført en analyse av boligomsetning og budgiving. Bud kommer ofte forholdsvis tett opp til hverandre, uavhengig av tilgjengelig betenkningstid. Det kan tyde på at budgivere følger en plan og ikke trenger betenkningstid, eller at de lar seg rive med og følgelig ikke tar seg betenkningstid. Videre finner vi klare indikasjoner på at kompetitive auksjoner, med mange budgivere og mange bud, oppnår høyere priser enn ikke-kompetitive auksjoner, tilsynelatende uavhengig av objektspesifikke attributter.

Lav prisantydning kan antas å sette i gang to motstridende effekter; en forankringseffekt og en flokkeffekt. En lav prisantydning kan forankre prisforventningene til et lavere nivå, med en negativ effekt på salgsprisen, men den kan også lede til økt interesse for eiendommen (en flokk), med en positiv effekt på salgspris. Vi finner klare indikasjoner på at forankringseffekten overgår flokkeffekten, slik at det ikke lønner seg å sette en prisantydning lavere enn takst, såkalt lokkepris.

Med kobrabud siktes det til en budgiver som «hugger til» med en budøkning som er mye større enn tidligere budøkninger i auksjonen. Motivasjonen vil typisk være at andre budgivere da skal bli overrasket og/eller skremt av et slikt bud. Vi finner klare indikasjoner på at kobrabud fører til høyere pris enn auksjoner med kun inkrementelle bud. Kupping foregår ved at det legges inn et bud direkte til selger med akseptfrist før første annonserte visning. Vi finner indikasjoner på at kuppede boliger i noe større grad går over prisantydning. Videre ser det ut til at kupp i mindre grad skjer til svært høy (og svært lav) pris. Dette er konsistent med tilstedeværelsen av et forsikringselement. Det vil si at kjøper er villig til å gi avkall på muligheten for en lavere pris en kupp-budet i en budrunde, mens selger er villig til å gi avkall på muligheten for en høyere pris.

Hele rapporten kan lastes ned her: R23-2020 Kvantitativ analyse av boligomsetning og budgivning

R22-2020 Samfunnsøkonomiske virkninger av å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb

SØA har på oppdrag fra Arbeid & Inkludering i NHO analysert samfunnsøkonomiske nytte- og kostnadsvirkninger ved å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb. I rapporten finner vi en rekke positive nyttevirkninger for samfunnet. For det første bidrar økt deltakelse i arbeidslivet til å øke det samlede arbeidstilbudet, noe som gir økt verdiskaping i økonomien. For offentlig sektor bidrar økt overgang av personer fra stønadsordninger til arbeidsmarkedet både til høyere skatteinngang og reduserte trygdeutbetalinger. I tillegg til de rent økonomiske virkningene, kan økt tilknytning til arbeidslivet også ha positive virkninger på individnivå. Deltakelse i arbeidslivet kan gi økt livskvalitet gjennom sosial deltakelse og bedre fysisk og psykisk helse. Videre kan vi tenke oss positive eksterne virkninger for andre deler av samfunnet som for eksempel reduserte utgifter til psykisk helse og redusert kriminalitet.

Hele rapporten kan lastes ned her: R22-2020 Samfunnsøkonomiske virkninger ved å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb

R21-2020 Mulige endringer i barnehageloven og tilskuddssystemet for private barnehager

Om lag ni av ti barn i barnehagealder går i barnehage. Tidligere har det vært mangel på barnehageplasser. Nå er situasjonen omvendt i mange kommuner. Antall barn i barnehagealder har avtatt, og er forventet å fortsette å synke ytterligere i årene framover. I og rundt byene er det imidlertid ventet fortsatt vekst i antall barnehagebarn. Halvparten av barna går i private barnehager. Private barnehager omfatter alt fra små familieeide barnehager til barnehager eid av ideelle organisasjoner og barnehager eid av større aksjeselskaper. Over tid har det foregått en konsolidering innenfor private barnehager ved at store konserner har kjøpt andre private barnehager og etablert nye.

I denne rapporten undersøker vi økonomien i private barnehager, mange av forslagene til endringer i loven og tilskuddssystemet som departementet har kommet med og andre forslag. Merk at vi ikke har vurdert juridiske forhold ved disse forslagene, men drøfter de fra et samfunnsøkonomisk ståsted. Analyser av lønnsomhet viser at de store konsernene har høy lønnsomhet sammenlignet med andre aktører i sektoren. Lønnsomheten er høy også når vi sammenligner med andre næringer. Samtidig er det stor variasjon i lønnsomhet mellom private barnehager. Den store lønnsomhetsvariasjonen gjør at endringer i tilskuddssystemet for å redusere unødig høye overskudd kan få utilsiktede virkninger. Tiltak for å redusere det som kan karakteriseres som «for god» profitt i deler av sektoren, kan gå utover andre private med dårlig økonomi. Det er følgelig nødvendig å forstå konsekvensene av ulike forslag og hvilke endringer som best treffer der det er ønskelig å endre.

Hele rapporten kan lastes ned her: R21-2020 Mulige endringer i barnehageloven og tilskuddssystemet for private barnehager

R20-2020 Vanskeligstilte på boligmarkedet og betydningen av et velfungerende langsiktig leiemarked

En svært høy andel av norske husholdninger eier sin egen bolig. Dette er delvis et resultat av en boligpolitikk, den norske boligmodellen, som strekker seg tilbake til 1920-tallet. Selveie passer imidlertid ikke for alle. De som av ulike grunner ikke ønsker eller har muligheten til å eie egen bolig, er prisgitt leiemarkedet. Det norske leiemarkedet består i stor grad av sekundærboliger, sokkelleiligheter og liknende som ofte kun leies ut for en kortere periode. Det finnes også et betydelig innslag av kommunale boliger med lav husleie. De har imidlertid ofte lav standard. Erfaringer fra kommunene kan dessuten tyde på at kommunale boliger kan være en fattigdomsfelle. De som bor i kommunale boliger har sjelden noen videre boligkarriere, og kan dessuten tilpasse inntekt slik at de ikke mister bostøtte og rett på kommunal bolig.

For mange vil det være hensiktsmessig å leie for en kortere periode. Det er imidlertid også husholdninger som vil være langvarig vanskeligstilt i boligmarkedet, eller som av andre grunner kunne ønske å leie bolig på mer varig basis. Det finnes i praksis ikke et marked i Norge for livslang, stabil leie av bolig, som kan tilby et fullgodt alternativ til å eie, for eksempel for en lavinntektsfamilie. I denne rapporten retter vi søkelyset mot denne blindsonen i den norske boligmodellen, som rammer en liten andel av befolkningen, men likevel et betydelig antall mennesker og husholdninger. Vi argumenterer for at kun profesjonelle aktører kan tilby stabile, langsiktige leieforhold i et tilstrekkelig omfang. Uprofesjonelle utleiere vil gjennomgående ha kortere horisont. De vil også være mer utsatt for uforutsette hendelser, alt fra endringer som skaper behov for å frigjøre kapital til at de trenger plassen selv eller blir lei av å leie ut.

Hele rapporten kan lastes ned her: R20-2020. Vanskeligstilte på boligmarkedet og betydningen av et velfungerende langsiktig leiemarked

R19-2020 Bærekraftig og sirkulær handel med varer og tjenester

Framtidens virksomheter innen handel med varer og tjenester må i større grad bli en del av den sirkulære økonomien for å sikre en bærekraftig utvikling av både næringen og samfunnet. I en sirkulær økonomi har de fleste varer en lenger levetid og det er et større tilbud av ulike former for reparasjons- og gjenbrukstjenester. For å fremme en slik utvikling er det behov for virkemidler som både kan påvirke konsumentenes etterspørsel og næringens tilbud av sirkulære tjenester og bruk av sirkulære forretningsmodeller.

Virke har bedt oss vurdere hvilke virkemidler som kan være mest hensiktsmessige for en overgang til en mer sirkulærøkonomisk handel med varer og tjenester. Vi har også vurdert hva en slik utvikling kan bety for samlet sysselsetting og kompetansebehov i næringene.

Hele rapporten kan lastes ned her: R19-2020 Bærekraftig og sirkulær handel med varer og tjenester.

R18-2020 Betydningen til samvirker og stiftelser som eierformer i norsk næringsliv

Samvirker karakteriseres ved at de er eid av medlemmer og opprettet for å ivareta medlemmenes langsiktige mål. I noen tilfeller er samvirker opprettet for å sikre leverandørene en langsiktig avsetning av sine varer eller tjenester. I andre tilfeller er medlemmene kunder som ønsker å sikre trygghet for gode og rimelige varer. Samvirke er et eksempel på en økonomisk sammenslutning med flere mål enn avkastning til investorer. Normalt er samvirker opprettet for å produsere tilnærmet til evig tid. Stiftelser er andre eksempler på økonomiske sammenslutninger med svært langsiktig tidshorisont og med flere mål enn avkastning til investorer. I dette prosjektet analyseres omfang og betydning av samvirker, stiftelser og lignende økonomiske sammenslutninger i norsk næringsliv.

Det var om lag 1 500 regnskapspliktige foretak som var registrert som samvirker i Norge i 2018. Disse utgjorde om lag 0,5 prosent av alle regnskapspliktige foretak og ca. 2,4 prosent av årsverkene og omsetningen i de regnskapspliktige foretakene samme år, dvs. om lag 39 000 årsverk og 34 mrd. kroner i verdiskaping. Dersom man inkluderer datterselskaper av samvirker er samlet antall årsverk om lag 45 000 og verdiskapingen ca. 42 mrd. kroner. Stiftelser og andre kollektive eierformer sto for om lag 49 000 årsverk og 43 mrd. kroner i verdiskaping i ca. 17 500 regnskapspliktige foretak. Til sammen utgjorde samvirker, stiftelser og andre kollektive eierformer om lag 88 000 årsverk og 77 mrd. kroner i verdiskaping i 2018.

Hele rapporten kan lastes ned her: R18-2020 Betydningen til samvirker og stiftelser som eierformer i norsk næringsliv

R16-2020 Verdikjeder i Norge

SØA har definert og studert 15 utvalgte verdikjeders regionale og nasjonale betydning i norsk økonomi på vegne av KMD. Arbeidet er ment å fremskaffe kunnskap om hvordan verdikjeder ser ut og utvikler seg, geografiske tyngdepunkter i eksisterende verdikjeder, samt mulighetene for å posisjonere norske virksomheter i en global økonomi. Kunnskapsgrunnlaget kan videre inngå som en del av fylkeskommunenes arbeid med smart spesialiseringsstrategier. I rapporten analyseres 15 verdi­kjeder knyttet til basisnæringer vurdert som viktige for verdiskapingen i Norge. Disse 15 utvalgte verdikjedene sysselsatte om lag 485 000 årsverk i 2018, noe som utgjorde rundt 20 prosent av alle årsverk i norsk økonomi. Basisnæringer, og verdikjedene de inngår i, er til stede i alle arbeidsmarkedsregioner. Dermed finner vi våre verdikjeder lokalisert i alle fylker. Det er en klar sammenheng mellom størrelsen på regionenes arbeidsmarked og muligheten til å «drifte» flere verdikjeder. Der det bor flere mennesker, er det plass til flere næringer og verdikjeder, noe som også kan være en selv­forsterkende sammenheng. Det er derfor ikke over­raskende at vi finner langt flere verdikjeder lokalisert på Østlandet enn i Nord-Norge. Hvilke verdikjeder som er lokalisert hvor er imidlertid ikke jevnt fordelt.

Rapporten kan lastes ned her: R16-2020 Verdikjeder i Norge

R14-2020 Kartlegging ordninger for internasjonalisering av norsk kunst og kultur

SØA har kartlagt statlig finansierte ordninger der hovedformålet er internasjonalt samarbeid på kunst og kulturfeltet, markedsføring og tilgjengeliggjøring av norsk kunst og kultur i utlandet, samt markedsføring og tilgjengeliggjøring av internasjonal kunst og kultur i Norge på vegne av Kulturrådet. I alt 66 ordninger er omfattet av kartleggingen og disse ordningene forvaltes av i alt 18 ulike aktører, med en estimert samlet økonomisk ramme på 166 millioner kroner i 2019. Kartleggingen anskueliggjør at det er et bredt spekter av ordninger tilgjengelig for kunst og kulturfeltet og at disse forvaltes av mange forskjellige virkemiddelaktører, men at ordningene er relativt små i økonomiske rammer. Ordningene finansieres i all hovedsak over Kulturdepartementets og Utenriksdepartementets budsjetter. Kulturrådet og organisasjonene som inngår i nettverket Norwegian Arts Abroad (NAA) er de største virkemiddelaktørene målt i antall ordninger og samlede bevilgninger. Kartleggingen er først og fremst ment som et kunnskapsgrunnlag for Kulturrådet i dets arbeid med internasjonalisering, men kan også være av interesse for utøvende kunstnere, virkemiddelaktører og beslutningstakere. Rapporten inneholder videre forslag til indikatorer som Kulturrådet kan bruke i oppfølging av Kulturrådets internasjonale arbeid.

Rapporten kan lastes ned her: R14-2020 Kartlegging ordninger for internasjonalisering av norsk kunst og kultur

R13-2020 Virkninger av koronapandemien og oljeprisfall på den norske boligmodellen

I rapporten drøftes den norske boligmodellens virkemåte i forbindelse med koronautbruddet, og hvordan modellen i seg selv eventuelt kan påvirkes av pandemien. Den norske boligmodellen står støtt og blir nok heller forsterket enn svekket av mer usikre tider, ved at det store flertallet verner om den sentrale formueskomponenten boligen er. Fire viktige unntak som bør adresseres er:

1. Vanskeligstilte i boligmarkedet

2. Innvandrere

3. Regioner med fraflytting

4. Oljerelaterte næringer

Særlig de to siste må sees i sammenheng. Fraflyttingen forsterkes i fraflyttingsdistrikter der krisen i tillegg rammer leverandører til oljesektoren. Samtidig øker etterspørsel og prispress andre steder, særlig i Oslo. Husholdninger i regioner med fraflytting risikerer å tape mye boligformue. Det vil dempe den geografiske mobiliteten, som igjen kan forsterke prisforskjellene og legge ytterligere sten til byrden for dem som sliter med å etablere seg i boligmarkedet i sentrale strøk.

Hele rapporten kan lastes ned her: R13-2020 Virkninger av koronapandemien og oljeprisfall på den norske boligmodellen

R11-2020 Virkninger av redusert normalarbeidstid på norsk økonomi

På oppdrag fra LO analyserer vi i denne rapporten betydningen av ulike arbeidstidsreformer for norsk økonomi. Analysen bygger på litteraturstudier, teori og NAM, en empirisk makromodell for norsk økonomi. Resultatene viser at redusert normalarbeidstid historisk har ført til lavere gjennomsnittlig arbeidstid i alle de tre næringsgruppene modellen deler fastlandsøkonomien inn i: Industri, Annen vareproduksjon og Tjenesteproduksjon. Sammenhengen syntes imidlertid å være svakere i Industrien, som også bruker noe lenger tid på å tilpasse seg. Vi finner ikke at den isolerte effekten av endringer i normalarbeidstid har påvirket sysselsetting i Industri og Annen vareproduksjon. I Tjenesteproduksjon finner vi imidlertid at en endring i normalarbeidstiden fører til økt sysselsetting.

Simuleringer med gradvis redusert arbeidstid til 30-timersuke og full lønnskompensasjon viser at gjennomsnittlig arbeidstid reduseres mest i Industri og Annen Vareproduksjon, hovedsakelig som følge av at relativt få jobber deltid der i utgangspunktet.  Sysselsettingen øker i Tjenesteproduksjon og Offentlig sektor, mens i Industri og Annen vareproduksjon øker i stedet kapitalintensiteten. Som følge av den norske formen for lønnsforhandlinger med front- og følgerfag, øker lønnsnivået mer enn produktivitetsveksten i Annen tjenesteyting og Offentlig sektor. Dette vil for en periode bidra til at gapet mellom lønninger og produktivitet øker under innfasingen av reformen.

Hele rapporten kan lastes ned her: R11-2020 Virkninger av redusert normalarbeidstid på norsk økonomi

R10-2020 Vekstbedrifter i et utvalg av Innovasjon Norges virkemidler

Denne rapporten studerer et utvalg mottakere av støtte fra Innovasjon Norges tre ordninger Innovasjonslån, Innovasjonskontrakter og Miljøteknologiordningen. Formålet med analysen er bedre innsikt i hva som kjennetegner virksomhetene som ender opp som vekstbedrifter i årene etter mottatt støtte. Rapporten ser videre på hvordan Innovasjon Norges vurderinger av virksomhetene og prosjektene i forkant av tildelingen(e) treffer på faktisk utvikling i årene etter prosjektgjennomføringen. Vekstbedrifter defineres her som foretak som de fem første årene etter støtte fra ordningen vi ser på har en gjennomsnittlig årlig vekst i salgsinntekter på minimum 10 prosent, samt har salgsinntekter over 10 millioner kroner eller flere enn 10 ansatte fem år etter støtte.

Vi finner at andelene vekstbedrifter (av mottakere med tilstrekkelig antall år etter støtte) varierer noe mellom de tre ordningene vi ser på; om lag 15 prosent av mottakerne av Innovasjonskontrakter, 18 prosent av mottakerne av Innovasjonslån og nær 22 prosent av mottakerne av støtte fra Miljøteknologiordningen. Andelen vekstbedrifter er høyest i årgangene (det året de mottok støtten) hvor det har vært år med høy vekst i norsk økonomi generelt i årene etter virksomhetene mottok støtten. For alle tre ordninger utgjør industribedriftene en betydelig høyere andel av vekstbedriftene enn de gjør av samlet antall mottakere. For Innovasjonslån og Innovasjonskontrakter har også en høyere andel av industribedriftene blitt vekstbedrifter, sammenliknet med andelen vekstbedrifter blant alle mottakere av de to ordningene.

Hele rapporten kan lastes ned her: R10-2020 Vekstbedrifter i et utvalg av Innovasjon Norges virkemidler

R9-2020 Kulturelle aktiviters ringvirkninger i Møre og Romsdal

På oppdrag for Møre og Romsdal fylkeskommune har Samfunnsøkonomisk analyse, i samarbeid med Østlandsforskning, beregnet de økonomiske ringvirkninger fra utvalgte kulturelle aktiviteter i fylket. I 2019 omfattet dette 9 aktiviteter eller virksomheter: Teatret Vårt, Molde Jazz, Bjørnsonfestivalen, RaumaRock, Norsk Fjellfestival, Høstscena, Parken Kulturhus, Terminalen Byscene og Fjord Cadenza. I tillegg til rent økonomiske effekter, har vi også vurdert den betydning disse aktivitetene kan ha for andre verdier, som lokal trivsel, identitet og attraktivitet. Aktivitetene bidrar til økonomisk verdiskaping i andre lokale virksomheter gjennom innkjøp av varer og tjenester fra disse, og gjennom at de tiltrekker seg besøkende fra andre steder som bruker penger på for eksempel overnatting, servering og shopping. Hvor store ringvirkninger aktiviteten har avhenger derfor av hvor mye av innkjøpene som gjøres lokalt, hvor stort tilreisende publikum man har og hvor mye penger disse tilreisende legger igjen lokalt på overnattingssteder, restauranter mv.  (såkalte overrislingseffekter). Også om flere av de aktivitetene som vi har analysert allerede har høye ringvirkninger så er det et potensial for alle å øke disse gjennom å øke innkjøpene fra lokale leverandører og bygge opp kompletterende tilbud som betyr at de besøkende blir lengre i området.  Samtidig er dette ikke nødvendigvis en ønsket strategi alle steder, og må veies opp mot virksomhetens egne mål. En vellykket økning av tilreisende forutsetter at både aktuelle «overrislingsbedrifter» har ledig kapasitet, og at tilbudet til lokalbefolkningen kan opprettholdes uten å bli redusert – verken i omfang og kvalitet. Flere av virksomhetene er viktige arenaer for frivillig arbeid,  og de kan være med på å få frem nye talenter. De bidrar også gjennom å bygge lokal identitet, omdømme og attraktivitet.

Rapporten kan lastes ned her: R9-2020 Kulturelle aktiviters ringvirkninger i Møre og Romsdal