I denne rapporten har vi beregnet omfanget av arbeidslivskriminaliteten (akrim) i Norge mellom 1973 og 2015. Under er et sammendrag av rapportens funn. Klikk her for å lese hele rapporten.
Sammendrag
Arbeidslivskriminalitet kjennetegnes ved profittmotivert kriminalitet i et arbeidsmarked. Fenomenet er sammensatt og omfatter mange ulike former for lovbrudd. Arbeidslivskriminelle handlinger kan for eksempel innebære brudd på arbeidsmiljøloven, skatte- og avgiftsunndragelser og trygdesvindel. Både arbeidsgivere og arbeidstakere kan ha insentiver til å begå slike handlinger, men felleskapet vil alltid tape. Arbeidslivskriminalitet fører til at inntekten til lovlydige virksomheter tappes, enkeltnæringers omdømme svekkes og konkurranseforhold for lovlydige aktører, både på innkjøps- og tilbydersiden, blir vanskeligere og urettferdige.
Det er en økende bevissthet knyttet til at arbeidslivskriminalitet representerer et stort samfunnsproblem. Både tidligere og sittende regjeringer har utarbeidet handlingsplaner og strategier, og iverksatt en rekke tiltak for å bekjempe slik kriminalitet. Likevel er det tynt med tallmessige beregninger av omfanget. Bedre kunnskap om og forståelse av omfanget er nødvendig for å kunne gi gode innspill til hvilke mottiltak som bør prioriteres.
To estimeringsmetoder kombineres for å beregne omfanget over tid
Kriminelle handlinger skjer i skjul og er dermed vanskelige å observere. For å beregne omfanget er det derfor nødvendig å bruke spesielle estimeringsmetoder. Overordnet kan metodene deles inn i direkte tilnærminger (når en har tilgang til tall som beskriver kriminaliteten) og indirekte tilnærminger (når en ikke har slike tall). Det vil imidlertid alltid være knyttet betydelig usikkerhet til denne type analyser.
I vårt arbeid har vi fått tilgang til sjeldent tilgjengelige data for avslørte arbeidslivsrelaterte saker. Dermed kan vi benytte både direkte og indirekte tilnærminger. Den direkte tilnærmingen gir oss nivået på arbeidslivskriminaliteten i Norge som andel av BNP, mens den indirekte gir oss utviklingen over tid.
Vår direkte tilnærming går ut på å benytte kontrolldata for virksomheter i Norge til å beregne verdien av skatte- og trygderelatert arbeidslivskriminalitet. Omfanget knyttet til skatt beregnes ut ifra predikerte sannsynligheter for arbeidslivskriminalitet for alle virksomheter i Norge, for årene vi har tilgang på mikrodata fra Skatteetaten (2010 til 2014). Kombinert med tall for trygdesvindel fra NAV gir det oss et nivå for arbeidslivskriminalitet målt som andel av Fastlands-BNP.
Deretter har vi benyttet en mer indirekte tilnærming som går under navnet MIMIC (Multiple Indicators Multiple Causes) for estimering av endringer i arbeidslivskriminalitetsomfanget over en lengre tidsperiode (1973 til 2015). I denne modellen benytter vi årsaks- og indikatorvariabler, som er antatt å være sterkt korrelert med omfanget av arbeidslivskriminalitet, for å si noe om utviklingen over tid.
Omfanget beregnes både basert på unndragelser og skjult verdiskaping
Vi benytter to ulike mål på omfangsnivået av skatterelatert arbeidslivskriminalitet. Det ene målet beregner omfanget av skatte- og avgiftsunndragelser. Det andre beregner omfanget av verdiskaping knyttet til ulovlig virksomhet som er skjult for omverdenen. Beregninger av unndragelser har vært utført tidligere, men ikke knyttet til arbeidslivskriminalitet. Den skjulte verdiskapingen har, så vidt vi er klar over, aldri blitt beregnet. Vi anslår på skjult verdiskaping ved bruk av data for avdekket inntekt og grunnlag for arbeidsgiveravgift knyttet til arbeidslivskriminelle handlinger. Beregningene av skjult verdiskaping fanger opp mer av den arbeidslivskriminelle aktiviteten enn unndragelsene. Det er fordi verdiskapingen fanger opp både svart arbeid og unndragelser, i tillegg til at virksomheter som defineres som arbeidslivskriminelle på grunn av unndragelser også ofte begår andre lovbrudd (for eksempel brudd på arbeidsmiljøloven). Vi finner at verdiskapingsmålet gir betydelig høyere anslag enn unndratt skattebeløp.
For å anslå verdien av trygderelatert arbeidslivskriminalitet benyttes aggregert statistikk fra NAV kontroll for årene 2015 og 2016 og eksisterende litteratur. Basert på dette legger vi anslaget for gjennomsnittlig arbeidslivskriminell trygdesvindel sammen med resultatene for skatterelatert arbeidslivskriminalitet for å lage et nivå for arbeidslivskriminaliteten som andel av BNP.
Skatte- og avgiftsunndragelsene utgjorde i 2015 om lag 12 milliarder kroner, mens skjult verdiskaping utgjorde 28 milliarder kroner
Figuren under illustrerer vårt hovedanslag for omfanget av arbeidslivskriminaliteten i Norge mellom 1973 og 2015. De ulike banene representerer henholdsvis beregnet skjult verdiskaping og unndratt beløp, begge som del av fastlands-BNP. Anslagene for 2010-2014 er basert på mikrodata og varierer derfor mye fra år til år. Tidligere år er beregnet ut fra den indirekte tilnærmingen og varierer mindre.
For 2015 anslår vi at arbeidslivskriminalitetsomfanget, målt med skjult verdiskaping, var 1,2 prosent av Fastlands-BNP, eller om lag 28 milliarder kroner. Denne andelen inkluderer avdekket inntekt og grunnlaget for arbeidsgiveravgift knyttet til arbeidslivskriminelle handlinger. I tillegg til et anslag for verdien av relevant trygdesvindel. Dersom vi kun ser på arbeidslivskriminalitet som det anslåtte unndratte beløpet og trygdesvindel er andelen 0,5 prosent, eller om lag 12 milliarder.
Anslag på omfanget av arbeidslivskriminaliteten i Norge som andel av fastlands-BNP målt i basisverdi
Utviklingen viser en fallende trend på 1970- og 1980-tallet. Dette gjenspeiler en jevnt økende andel lønnstakere, noe som i våre beregninger bidrar til lavere arbeidslivskriminalitet. Under og etter den norske bankkrisen, og krakket i boligmarkedet, opplevde mange foretak og enkeltpersoner betalingsproblemer og arbeidsledighet. I grafene kommer dette til syne ved at utviklingen blir positiv i 1988. Den relativt bratte nedgangen som starter i 1993 sammenfaller med en periode med sterk vekst i norsk økonomi, ledigheten sank og andelen lønnstakere økte mer markert igjen. Arbeidslivskriminaliteten synes å falle når den økonomiske veksten er sterk, da disse periodene typisk sammenfaller med flere lovlydige muligheter og lavere ledighet.
Veksten på 2000-tallet sammenfaller med en periode med sterk arbeidsinnvandring. Stor etterspørsel etter arbeidskraft, og langt høyere lønnsnivåer enn i Øst-Europa, viste seg å gjøre Norge til en svært attraktiv destinasjon for arbeidssøkere fra øst. Tilfanget av relativt ressurssvake arbeidstakere har sannsynligvis muliggjort mer arbeidslivskriminalitet, som følge av at arbeidsinnvandrere kan være lettere å utnytte enn norske arbeidstakere.
At veksten deretter bremser opp kan ha sammenheng med at innsatsen som er gjort for å redusere omfanget av arbeidslivskriminalitet og sosial dumping har hatt en effekt. Herunder tiltak som allmenngjøring av tariffavtaler, forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anskaffelser, solidaransvar, overtredelsesgebyr, informasjon- og påseplikt, innføring av HMS-kort og godkjenningsordninger, likebehandlingsreglene for utleie av arbeidskraft, og ikke minst, styrket samarbeid og informasjonsdeling mellom kontrollmyndighetene. I tillegg førte oljeprisfallet i 2014 til en oppbremsing av norsk økonomi og fraflytting av mange arbeidsinnvandrere. Vårt anslag på den skjulte verdiskapingen og unndragelser i 2015 ligger på samme nivå som gjennomsnittet for oppbremsingsperioden fra 2009 til 2015. Noe som indikerer at omfanget ikke lenger er økende.
Robusthet og usikkerhet
Anslagene presentert i figuren over er basert på medianverdier for predikert sannsynlighet for arbeidslivskriminalitet og unndratte beløp. Vi har også beregnet omfanget basert på gjennomsnittlige verdier. Disse er imidlertid preget av ekstreme verdier, og gjennomsnittsverdiene er flere ganger høyere enn medianverdiene. Hovedgrunn er at fordelingen av virksomheter viser seg å være svært skjev, både når det gjelder unndragelser og predikert sannsynlighet. Det betyr at de fleste virksomheter har lav sannsynlighet for å begå arbeidslivskriminalitet og unndrar lave beløp, mens noen få har høy sannsynlighet og unndrar mye. Disse trekker gjennomsnittsverdiene opp. Dermed er det grunn til å tro at anslagene for unndragelser og verdiskaping basert på gjennomsnittlige verdier innebærer en viss overestimering, og at anslagene basert på medianverdier er nærmere virkeligheten. Anslagene basert på gjennomsnittlige verdier kan derfor forstås som et øvre anslag for omfanget av arbeidslivskriminalitet.
Bruk av gjennomsnittlige verdier er imidlertid viktig dersom en skal sammenligne arbeidslivskriminalitetsomfanget med estimater for andre typer kriminalitet i litteraturen, fordi gjennomsnitt er vanligst å bruke i litteraturen. Vårt anslag basert på medianverdier gir imidlertid et mer robust estimat, det vil si at det er mindre påvirket av store avsløringer som skjer iblant og som drar opp gjennomsnittsverdiene. At forskjellen mellom anslagene er stor indikerer at usikkerheten i slike beregninger er stor.
Vi har prøvd flere modelltilnærminger og resultatene er robuste med hensyn til valg av modell. Imidlertid tar ingen av anslagene innover seg kroneverdien av relevante brudd på arbeids- og lønnsvilkår, som kan bety at verdiskapningen i den lovlydige delen av næringslivet blir skadelidende. Dette indikerer at anslagene uansett bør tolkes med varsomhet og sees i sammenheng med andre undersøkelser, også de som ikke analyserer omfanget som en andel av BNP.
Anbefaling
En sentral problemstilling knyttet til både vurdering av omfang, drivkrefter og evaluering av tiltak som har til formål å bekjempe arbeidslivskriminalitet, er mangel på gode datakilder. God tilgang på statistikk vil være sentralt for at etatene, selv og med bistand fra eksterne miljøer, skal kunne følge utvikling og omfang av arbeidslivskriminalitet og på tvers av ulike deler av økonomien. Det er derfor svært viktig at etatene som arbeider med denne problemstillingen fortsetter arbeidet med statistikkinnsamling av høy kvalitet tilpasset behovet for å beregne arbeidslivskriminalitet.
Selv om anslaget for arbeidslivskriminalitetsomfanget er usikkert så er det klart at behovet for å videreføre og styrke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet er stort. Særlig er samhandling og informasjonsdeling mellom etatene essensielt. Arbeidslivskriminalitet er et samfunnsproblem som berører ansvarsområdene til flere departement og underliggende etater. En felles innsats vil kunne bidra til å øke den samlede effekten av etatenes ulike virkemidler.