Vi har oppdatert våre beregninger av studiestøttens kjøpekraft. Våre beregninger viser at studenter ikke lenger har råd til å kjøpe det de kjøpte på begynnelsen av 2000-tallet, med mindre de jobber flere timer per uke enn tidligere.
Studiestøtten fra Lånekassen er et velferdstiltak for å skape likere muligheter til å ta utdanning, uavhengig av bakgrunn, samt tilrettelegge for at studenter kan fokusere mer på studier og mindre på jobb i studietiden. I de senere årene har mange studenter opplevd en dårligere økonomi, og undersøkelser av studentenes levevilkår, fra både SSB og Tekna, viser at det er mange studenter som sliter med å få endende til å møtes.
Basisstøtten fra Lånekassen fastsettes i budsjettforhandlinger på Stortinget, og har historisk blitt endret i takt med de forventede konsumprisene for det kommende året. At studentene til tross for dette opplever at det er strammere økonomisk, kan ha flere forklaringer. En av forklaringene er at studentene har brukt en større andel av inntekten (sammenliknet med gjennomsnittet i befolkningen) på utgiftsposter med relativt høy prisvekst. Med andre ord, så har studentenes samlede utgifter hatt en høyere prisvekst enn de samlede utgiftene til gjennomsnittet i befolkningen (som måles ved KPI). Når basisstøtten (inntekt) har vokst i takt med KPI, mens utgiftene har vokst raskere, innebærer dette at kjøpekraften til basisstøtten har blitt redusert. Våre beregninger viser at studentene ikke lenger har råd til å kjøpe det de kjøpte tidligere, med mindre de jobber flere timer per uke enn tidligere.
Bokostnader er en utgift som ser ut til å være ulikt vektet blant studenter og i konsumprisindeksen. 78 prosent av respondentene i Teknas studentundersøkelse 2023 sa at mer enn halvparten av studiestøtten deres gikk til husleie. I konsumprisindeksen har vekten til disse utgiftene ligget mellom 21-31 prosent siden 2000. Det er også rimelig å anta at studenter har større utgifter til utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen. Videre har både boutgifter og utgifter til utdanning har økt mer enn konsumprisindeksen. I perioden 2002–2025 har konsumprisindeksen i snitt økt med 2,4 prosent pr. år, mens utgifter til bolig, lys og brensel har økt med 3,1 prosent pr. år. Utgifter til utdanning i snitt har økt med 3,6 prosent pr. år i samme periode. Leiekostnadene i de typiske studentbyene har hatt en enda større vekst, eksempelvis i Oslo (der nesten en tredjedel av studentene studerer) har prisene økt 5,4-5,7 prosent i snitt pr. år.
Vi har sammenlignet utvikling i basisstøtten og nødvendige utgifter for ulike studentprofiler, basert på antall individer som bor sammen og hvor i landet man bor. Vi lagt SIFOs referansebudsjett til grunn for å beregne nødvendige utgifter, fordelt på individ- og husholdningsspesifikke utgifter. Dette er et nøkternt budsjett som for eksempel ikke inkluderer alkohol og «uteliv». Uansett bosituasjon så har andelen av totale utgifter som dekkes av basisstøtten blitt redusert i perioden 2002–2025. I 2002 dekket basisstøtten i større grad det nødvendige budsjettet i alle eksemplene med unntak av studenter som bodde alene (hvor den dekket ca. 70-75 prosent). I 2025 dekket støtten mellom 7 og 12 prosentpoeng mindre av utgiftene, sammenlignet med 2002.
At basisstøtten dekker en mindre del av de faktiske kostnadene, kan ha flere negative effekter. Når en må dekke mer av utgiftene selv, vil de rent økonomiske insentivene til å studere reduseres. Mange studenter vil måtte jobbe mer parallelt med studiene, dersom basisstøtten gir lavere kjøpekraft. Denne tiden må tas fra studietid, fritid eller begge deler. Hvis arbeidstiden går ut over studietiden kan det være en utfordring både for den enkelte og samfunnet. I verste fall kan det gå utover studentenes progresjon og læringsutbytte.
Akademikerne har et uttalt ønske om å knytte basisstøtten til grunnbeløpet i folketrygden i form av å utgjøre 1,5G. For de eksemplene som vi har sett på ville en basisstøtte på 1,5G i perioden 2002-2025 tidvis gitt en økt dekning av de budsjetterte kostnadene for studentene, samtidig som dekningen hadde vært omtrent den samme i 2025 som i 2002. For to studenter som deler en bolig med to rom ville dekningen i 2025 ligget mellom 88 prosent (Oslo og Bærum) og 99 prosent (Stavanger). Dette er en vesentlig forskjell fra faktisk dekning i 2025 som var på 77 prosent i Oslo og 86 prosent i Stavanger. Vi har beregnet at en økning av basisstøtten i takt med grunnbeløpet ville økt netto utgifter rapportert til statsregnskapet med 1,0-5,8 milliarder kroner pr år, hvis støtten hele tiden hadde vært knyttet til 1,5G. Hvis endringen skjer nå, vil kun utgiftene endre seg de første årene med anslagsvis 9,5 milliarder kroner, mens inntektene vil øke etter hvert som de høyere lånene blir tilbakebetalt.