Spredningseffekter av offentlig finansiert forskning

Rapporten er utarbeidet for å belyse spredningseffekter av offentlig finansiert forskning og utvikling (FoU) i næringslivet, og for å vurdere hvordan slike effekter kan inngå tydeligere i utformingen av virkemiddelapparatet. Utgangspunktet er at offentlig støtte til næringsrettet FoU ikke bare skal utløse mer forskning enn markedet alene ville ha frambrakt, men også bidra til at kunnskap, kompetanse og innovasjoner kommer flere aktører til gode. Rapporten analyserer derfor både hvorfor kunnskapsspredning er en sentral begrunnelse for den offentlige støtten, og hvilke typer prosjekter og virkemidler som ser ut til å gi ulike former for spredning.

I rapporten skiller vi mellom fire hovedkanaler for spredning: formidling og publisering, nettverk og samarbeid, markedsspredning gjennom anvendelse og innovasjon, samt oppbygging av relevant kunnskapskapital. Med dette som utgangspunkt vurderer vi hvilke (på søknadstidspunktet) observerbare prosjektkjennetegn som kan gi informasjon om senere spredningseffekter. Formålet er ikke å gi en fullstendig resultatevaluering av hvert enkelt virkemiddel, men å belyse hvordan ulike egenskaper ved prosjekter og støtteordninger henger sammen med ulike former for kunnskapsspredning.

Et hovedfunn er at sammenhengen mellom observerbare prosjektkjennetegn og spredningseffekter er sammensatt, og at de samme faktorene ikke virker likt på tvers av spredningskanalene. Forskningskvalitet, visse publiseringsstrategier og prosjektledelse i forskningsmiljøer har størst betydning for formidling og kunnskapskapital, mens samarbeid, bred partnerdeltakelse og koblinger mellom virksomheter og FoU-miljøer har større betydning for nettverkseffekter. Markedsspredning ser i større grad ut til å være knyttet til prosjekter med sterk kommersiell relevans, teknologisk nærhet til anvendelsesområder og tydelig forankring i virksomhetene. Vår tolkning av eksisterende litteratur er at faktorer som styrker én type spredning, i noen tilfeller kan svekke en annen.

Analysen vår viser at Norge investerer relativt mindre i FoU enn Sverige og Danmark, særlig i næringslivet. Forskjellen kan til dels forklares av at Norge har ulik næringssammensetning og følgelig lavere andel bedrifter med høy FoU-intensitet. Norge har samtidig et omfattende system for offentlig støtte til næringsrettet FoU. Skattefunn, Innovasjonsprosjekt i næringslivet (IPN), Kompetanse- og samarbeidsprosjekt (KSP) og Innovasjonskontrakter er sentrale ordninger og søknadstyper, som er innrettet mot ulike formål. De har derfor også ulike egenskaper når det gjelder spredning av kunnskap. Sammenlikningen med Sverige, Danmark og EUs rammeprogram viser at krav til samarbeid, formidling, institusjonell forankring og kommersiell orientering varierer mellom land og mellom ordninger.

Datagrunnlaget tilsier at offentlig støttet FoU i Norge i betydelig grad faktisk resulterer i innovasjoner, både i form av nye varer og tjenester, nye prosesser og kommersielle resultater. Samtidig er det tydelige forskjeller mellom virkemidlene. KSP ser i mindre grad ut til å gi direkte markedsintroduksjoner, men i større grad å bidra til publikasjoner, doktorgrader og senere anvendelse i andre miljøer. IPN, Skattefunn og Innovasjonskontrakter er i større grad knyttet til markedsnære innovasjoner. Dette peker mot at virkemidlene har ulike spredningsprofiler, snarere enn at ett virkemiddel systematisk dominerer langs alle dimensjoner.

Samlet peker analysen mot at bredden av spredningseffekter bør tillegges vekt i utformingen av virkemiddelporteføljen i Norge. Vi anbefaler at dette skjer gjennom en portefølje av komplementære virkemidler heller enn gjennom ensartede krav til alle prosjekter. Det finnes ikke ett sett av kriterier ei heller et enkeltvirkemiddel som samtidig maksimerer alle former for spredning.

For å bidra til at FoU-prosjektene blir relevante for norsk næringsliv, er det en fordel at prosjektledelsen legges til kommersielle virksomheter, samtidig som det ikke stilles for mange formelle krav til type formidlingsaktivitet. For å oppnå markedsspredning gjennom FoU-løpet og eventuelt forut for realisering av innovative produkter, er krav om samarbeid mellom uavhengige parter en fordel. For å stimulere til banebrytende FoU, er det en fordel om det stilles høye krav til nyhetsverdi og FoU-innhold for støtte.

Vår vurdering er at IPN treffer flest av de spredningseffektene vi har undersøkt i denne studien, både ved at søknadstypen krever en kommersiell prosjektleder, legger til rette for nyskapende FoU og bidrar til nettverksutvikling via samarbeidskrav. Dette kan tale for å styrke IPN på bekostning av Skattefunn. Samlet sett bør likevel endringene ikke bli for store. De fire ordningene ivaretar ulike hensyn og bidrar til spredning på ulike måter.

Vurderingene bygger på komparative analyser, litteraturgjennomgang, intervjuer og ulike datakilder om FoU, virkemiddelbruk og prosjektresultater i Norge og sammenlignbare land.