Produktivitetsutviklingen i Norge nå og i framtiden

En av verdens beste nålevende økonomer, professor Paul Krugman, vinner av Nobels minnepris i økonomi, skrev følgende som første setning i første kapittel i sin berømte bok «The Age of Diminished Expectations» (1990):

Denne setningen ble skrevet for tre tiår siden, men er like aktuell i dag. Hva som skaper produktivitet og vekst, er noe som har opptatt økonomer siden fagets begynnelse, og det er fortsatt litt av et mysterium. Av samme grunn blir produktivitetsvekst også politisk interessant, og et spørsmål som opptar ledende politikere verden over. Fjorårets rapport fra tidligere europeisk sentralbanksjef Mario Draghi om europeisk konkurransekraft drøfter europeiske produktivitetsutfordringer, og har medført fornyet debatt om økonomisk politikk i de fleste europeiske land. Og i nettopp den observasjonen forstår vi hvorfor vi er så interessert i å kartlegge produktivitetsutviklingen og produktivitetskildene: Hvis vi klarer å anskaffe oss en oppskrift på hvordan vi kan få høy produktivitet i et land, vil vi både kunne løfte fattige land opp til god levestandard og bedre levestandarden og velferden i rike land.

Råd fra ekspertene

I denne antologien har vi samlet åtte bidrag fra ulike eksperter som kan fortelle oss noe om hvordan vi bør tenke for å komme nærmere et svar på produktivitetsgåten. I artiklene som følger, vil de utdype og begrunne sine standpunkter. Som samlingen vil vise, finnes det ikke ett enkelt svar på hvordan produktiviteten i samfunnet kan økes. Artiklene fra ekspertene tilsier likevel at følgende kan bidra:

• Økt humankapital via basiskunnskap og satsing på universitetene, særlig i grunndisipliner som fysikk, matematikk og ingeniørvitenskap, men også på grunninnholdet i samfunnsfagene som økonomi, og humaniora (Salvanes)
• Økt humankapital via riktig læring når læringspotensialet er stort – og bruk av verktøy som foreldrestøtte, veiledet lek i barnehagen og støtte til sosial utvikling i ungdomsårene (Rege)
• Å planlegge for lavutslippssamfunnet i både privat og offentlig sektor, sørge for god styring og koordinering av ressurser som trengs i omstillingen – kraft, nett og areal – i tillegg til å bruke markedsmekanismer som kvoter og avgifter (Skancke)
• Å sørge for at regjeringsarbeid og statsbudsjett er rettet mot sektorovergripende samfunnsutfordringer og omstilling (Rattsø)
• Høy rekruttering til arbeidsmarkedet for personer i arbeidsdyktig alder ved å ha primærfokus på markedsrettet virksomhet (Grytten)
• Betydelig økt samarbeid i det norske forskningssystemet for å fremme innovasjonsspredning, produktivitetsvekst og nødvendig omstilling (Bech Gjørv/Spjøtvoll).
• Å beskytte og videreutvikle våre internasjonale koblinger: handelsavtaler, forskningssamarbeid, utenlandske investeringer og mobilitet, og sørge for at næringspolitikken nasjonalt tilrettelegger for innovasjon og produktivitet (Bøler)
• Å samlokalisere næringsliv, kunnskapsutvikling og boliger (Røed Larsen).

Hva er produktivitet?

Produktivitet måles som output i forhold til input, eller på bedre norsk: Hva du får ut av det du setter inn. På fagspråket: produksjon per enhet innsatsfaktor. Produktivitet måles ofte som produksjon per arbeidstime. Men siden det er stor variasjon i hvor mye kapital en arbeidstime utstyres med på tvers av land og på tvers av bedrifter innad i et land, vil mye av forskjellen kunne forklares ved forskjellen i kapitalmengde per arbeidstime, altså det som omtaltes som kapitalintensitet. Et annet og mer presist mål på produktivitet er det som gjenstår etter at man har kontrollert for både antall arbeidstimer og mengde kapital: total faktorproduktivitet eller TFP. TFP brukes ofte som et mål på en økonomis evne til å nyttiggjøre seg de innsatsfaktorene den har til rådighet.

I denne samlingen av artikler skal vi ikke stille opp modeller etter vitenskapelig mønster eller foreta dype diskusjoner i hva som er det mest hensiktsmessige målet på produktivitet. I stedet skal vi tillate begrepet å forbli en sammenheng mellom det som kommer ut og det som blir plassert inn, og vi skal omtale både arbeidskraftproduktivitet og total faktorproduktivitet, altså den produksjonen som ikke kan tilskrives innsatsfaktorer som arbeidstimer og kapital. Vi skal også se på brutto nasjonalprodukt per innbygger i arbeidsdyktig alder. Det kan være hensiktsmessig å sjonglere mellom begrepene siden de belyser ulike forhold.

Hvorfor er produktivitet nesten alt?

Hvorfor sier professor Krugman at produktivitet er nesten alt? Ta det fra begynnelsen. Hvis Robinson Crusoe klarer å hente tre kokosnøtter, fange én fisk og kappe tre bambusstenger per dag, vil den produksjonen definere hva han kan konsumere og hva slags levestandard han har. Hvis han klarer å øke dette til fire nøtter, to fisk og fire bambusstenger, vil han kunne øke sitt konsum og derved øke sin levestandard. Det er to måter dette kan skje på: enten kan Robinson bruke flere timer på å arbeide, eller så kan han finne opp et verktøy som gjør at han får gjort mer på kortere tid. Hvis valget står mellom å konsumere mindre og å arbeide mer, er det ikke åpenbart hva Robinson velger. Det kommer an på hvor slitsomt han synes det er å jobbe, sammenlignet med hvor mye mer konsum han får. Men hvis han med å bruke et verktøy kan klare mer på kortere tid, står han ikke overfor noe reelt dilemma. Han kan jobbe like lenge som før, og samtidig få flere kokosnøtter, fisk og bambusstenger. Det er grunnen til at de fleste vil se på produktivitetsforbedring som ubetinget bra. Da har man tross alt muligheten til å velge mellom å jobbe like mye som før og produsere mer eller produsere det samme som før, men ved å jobbe mindre.

Produktivitet frigjør tid

Produktivitetsforbedringer frigjør nemlig tid. Det tillater en økonomi å produsere det samme som før, men med mindre innsats. Det betyr at vekst kan tas ut i form av fritid. Det har vi virkelig gjort. Statistisk sentralbyrå (SSB) opplyser om at en sysselsatt i 1930 arbeidet 2 381 timer i året. Normalarbeidstiden var 48 timer per uke og ferien var én uke per år. I dag er et normalt årsverk på om lag 1700 timer per år, normalarbeidsuka er 40 timer, og de fleste har 37,5 timer gjennom tariffavtale. Ferien er fem uker for dem som er dekket av tariffavtale. I tillegg jobber mange deltid.

Produktivitetsvekst kan også tas ut i form av nye og andre varer og tjenester, som ikke var tilgjengelige tidligere. Mange av disse innebærer ikke en gang økt belastning på natur og miljø. Når en person får vondt i ryggen og blir frisk ved hjelp av fysikalsk behandling, er det en måte å ta ut produktivitetsvekst på med minimal material- og energibruk.

Produktivitetsveksten muliggjør dette fordi man ved færre timer kan levere det samme som før – og da plassere de frigjorte timene der man vil. De frigjorte timene kan plasseres til fritid eller fysioterapi. Begge valgene innebærer en økning i velferd.

Behov for å styrke produktivitetsveksten

I den første artikkelen i denne artikkelsamlingen dokumenteter professor Ola Honningdal Grytten fra Norges Handelshøyskole den formidable økningen i verdiskaping per timeverk Norge har opplevd de siste 125 årene. Veksten har gitt oss både høyere reallønn og mer fritid. På den annen side dokumenterer han også at produktivitetsutviklingen de siste tiåret er klart lavere enn hva vi har vært vant til. Selv om vi finner parallelle utviklingsløp i de fleste rike land, er den fallende produktivitetsveksten grunnlag for både bekymring og kilde til nytekning om økonomisk politikk i mange land.

Professor emeritus Jørn Rattsø fra NTNU viser i sin artikkel at Norge kan øke produktiviteten på mange områder, ikke minst innenfor ulike tjenestenæringer og i offentlig sektor. Men han viser at det er mange andre hensyn som gjør at dette er vanskelig i praksis. Han stiller spørsmålet om produktivitetsveksten er lav fordi flertallet ikke ønsker de endringene som må til.En årsak er at både den alminnelige debatten i samfunnet og i det politiske miljøet er mer opptatt av ubehaget som kan komme på kort sikt av å organisere samfunnet annerledes, enn av gevinstene som kan komme på lang sikt. Han peker på at landet står overfor store omstillingsutfordringer de kommende årene, både knyttet til demografi, nedbygging av olje- og gassektoren, det grønne skiftet og at mer av ressursene vil gå til forsvar og beredskap. Mer tilrettelegging for produktivitetsvekst er åpenbart viktig, men samtidig stiller han spørsmål om politikken er organisert godt nok til å imøtekomme de langsiktige utfordringene.

Hva skaper produktivitet?

Hva vet vi så om det som øker produktiviteten? Ikke alt, faktisk langt fra alt, men likevel en god del. Det er klart at hvis du utstyrer en bonde med en traktor i stedet for en spade, vil bonden levere mer. Men hvis du utstyrer bonden med to traktorer i stedet for én, vil bonden neppe levere noe mer. Kapital betyr mye for produktivitet, men det er kun en del av historien. Produktivitetskildene er langt fra enkle å identifisere, men listen inkluderer:

• Fysisk kapital
• Humankapital
• Omstillingsevne
• Teknologi
• Agglomerasjon
• Institusjoner
• Kultur og ledelse

Det første punktet er så åpenbart at det nesten glemmes. Det å utstyre arbeidskraft med maskiner, øker produktiviteten. Lenge var dette omtrent den eneste måten mennesket ble bedre på. Det fikk bedre redskap og kunne dyrke mer jord. Det andre punktet, altså humankapital, er også uhyre viktig, og er en hovedforklaring på hvordan ulike land har ulike levestandardnivåer. Mankiw, Romer og Weil (1992) viste i en innflytelsesrik artikkel at ved å se på variasjoner i fysisk kapital og humankapital i verden, så kan man forklare 80 prosent av variasjonen mellom land i bruttonasjonalprodukt per person i arbeidsfør alder.

Humankapital

Funnet til Mankiw, Romer og Weil lærer oss at humankapital er helt avgjørende for et lands økonomi.

Humankapital er arbeidstakernes samlede kvalifikasjoner, evner og kunnskap. Oppbygging av evner og ferdigheter starter i det barnet blir født, for selv de første timene og dagene påvirker hvordan barnet føler trygghet, nærhet og tilhørighet. Det er grunnstammen i et menneskes utvikling, og et samfunn som legger til rette for omsorg, vil kunne bidra til en slik grunnstamme. Som professor Mari Rege fra Universitetet i Stavanger skriver i sin artikkel, gjennomgår barn og unge sensitive faser i sin utvikling, der det har særlig stor betydning hvordan foreldre, barnehagen og skolen legger til rette for læring og utvikling. Spesielt for sårbare barn og unge kan rett oppfølging til rett tid utgjøre en stor forskjell. I Norge er vi vant til å tenke at vi er verdensmestre i sosial utjevning. Likevel er det også hos oss elementer som trekker i feil retning. Kontantstøtten bidrar fortsatt til å holde de barna som ville hatt størst utbytte av å gå i barnehage, borte fra barnehagen, og både i skolen og i barnehagen er det en tendens til at barna som har det beste utgangspunktet fra før, også får best utbytte av det tilbudet de møtes med. Dersom flere får brukt sitt potensial, vil det både gi bedre framtidsmuligheter for barna og øke landets humankapital, som igjen er viktig for produktivitetsutviklingen.

Omstillingsevne

I en markedsøkonomi flytter vi på arbeidskraft ved at arbeidstakere bytter jobb, ved at bedriftene sier opp arbeidstakere eller ved at bedriftene går konkurs, samtidig som nye jobber oppstår og besettes i andre næringer og bedrifter. Det viktige er at markedsmekanismen, i dette tilfellet lønnen, brukes av bedriftene for å tiltrekke seg den arbeidskraften de trenger, og dermed gis også signaler til studentene hva som er etterspurt av utdanninger. I en velfungerende økonomi inntreffer alle tre variantene med en betydelig hyppighet slik at den knappe ressursen som arbeidstimer er, hele tiden søkes plassert der den kaster mest av seg i form av velferd for samfunnet. Mens en kommandoøkonomi kan flytte på arbeidskraft ved – nettopp – kommandoer, er markedsøkonomier helt avhengig av at systemet legger til rette for en bevegelse i arbeidskraften. Stikkordene her er prissignaler, konkurser, bedriftsoppstarter og arbeidsmobilitet.

Når Novo Nordisk treffer en gullåre med sin semaglutide-medisin, er det gunstig for den danske økonomien at de kan oppskalere sin virksomhet ved å ansette arbeidstakere. Langt de fleste av disse arbeidstakerne henter Novo Nordisk fra andre virksomheter ved å tilby bedre betingelser. Da er det gunstig om dette går sømløst og hurtig. For at Novo Nordisk skal kunne ta risikoen ved å oppskalere, er det gunstig at det arbeidsrettslig er slik at de også en gang skal kunne nedskalere om satsingen ikke lykkes. Samtidig må det være slik at arbeidstakeren må tørre å skifte jobb. For at arbeidstakeren skal tørre å skifte jobb, må hun vite at det ligger en sikkerhet i bunnen, for eksempel i form av arbeidsledighetstrygd, som dekker henne i fall jobbskiftet ikke var vellykket. I tillegg må boligmarkedet være velfungerende for at arbeidstakeren også kan bytte bolig når hun bytter jobb.

Professor Kjell G. Salvanes fra Norges Handelshøyskole belyser hvordan slik mobilitet faktisk har spilt seg ut i det norske arbeidsmarkedet i sin artikkel. Han viser at «det er en relativt stor grad av omstilling i norsk økonomi – omtrent 15 prosent av jobbene legges ned og like mange nye jobber blir etablert hvert år». Samtidig som det er en svak tendens til redusert omstilling i norsk økonomi, er jobbene som blir borte vesensforskjellig fra de nye som kommer til. Jobber som blir borte, er generelt langt mer rutinepregede enn de som kommer til. Dette er trolig positivt for produktivitetsutviklingen i landet, men stiller også nye og til dels høyere kompetansekrav til arbeidstakerne.

Produktiv omstilling og dynamikk i en økonomi drives grunnleggende sett av effektiv konkurranse. Nettopp konkurranse er også en av grunnene til at handel med andre land er så gunstig, slik førsteamanuensis Esther Ann Bøler fra Imperial College Business School i London skriver i sin artikkel.Konkurranse tvinger bedrifter til å være mer effektive og innovere. Handel har gitt opphav til en enorm fart på omstillingen, både ved at bedrifter som ikke har tålt eksponeringen mot internasjonal konkurranse har blitt tvunget til å legge ned, mens mer produktive bedrifter har overlevd, og ved at vi har konsentrert produksjonen om næringer der vi har konkurransefortrinn. Bøler viser også til at mye av den mest produktivitetsfremmende forskningen er avhengig av internasjonale koblinger og samarbeid. Som følge av stadig åpnere verdenshandel gjennom flere tiår har vi kunnet høste enorme omstillingsgevinster. Verden ser nå ut til å gå inn i en periode med redusert internasjonal handel og samarbeid, en prosess som omtales som deglobalisering. Dette er dårlig nytt for produktivitetsutviklingen i alle land, ikke minst for Norge som et lite, utadrettet land. Bøler understreker at uansett vil det for Norge være viktig både å beskytte og videreutvikle våre internasjonale koblinger og understøtte produktivitetsfremmende politikk i eget land.

Noen kritikere mot produktivitetstankegangen blander produktivitetsvekst sammen med vekst i materielt forbruk. Det er uheldig, for produktivitetsvekst i seg selv (i betydningen TFP) har ingenting å gjøre med mengden ting vi har rundt oss. Noen ganger er det tvert imot. Da smarttelefonen kom, erstattet den ikke bare de gammeldagse mobiltelefonene – den erstattet tykke leksikon i mange bind i papir, kamera, kart, kalenderdagbøker, gps-navigasjonsutstyr, klokker, vekkeklokker, bærbare musikkspillere, CD-er, kassetter og sikkert en god del andre ting som du må ha levd gjennom 80- og 90-tallet for å huske. Oppfinnelser kan altså ha potensial til å spare materielle ting.

Historisk er det riktig nok en nær sammenheng mellom produktivitetsvekst og materielt forbruk – og belastning på natur og miljø. Dampmaskinen var en revolusjonerende oppfinnelse, men den hadde ikke vært særlig nyttig uten kull, og diesel- og bensinbiler kunne ikke kjørt uten at vi utvant olje. Men hvis vi forsøker å stoppe produktivitetsveksten for å forsøke å løse problemer med forurensende og skadelig forbruk, skyter vi oss selv i foten. Når vi i fremtiden bare kan bruke en brøkdel av mengden kull, olje og gass vi har brukt tidligere, er det produktivitetsvekst som må til for å få mest mulig ut av den energien vi bruker, for å kvitte oss med utslippene og for å utnytte rene energikilder. Leder av Klimautvalget 2050 Martin Skancke ser i sin artikkel på effektiv klima- og miljøpolitikk og produktivitet. Verden er enig om at klimautslipp må reduseres for å oppnå en mer bærekraftig samfunnsutvikling, og smart og effektiv organisering av omstillingen gir oss mer utslippskutt for pengene. Skancke viser videre til at omstillingen til lavere utslipp i verden vil påvirke produktivitetsutviklingen på mange måter. En viktig kanal er gjennom virkningene på innovasjon i næringslivet. Innovasjon knyttet til grønn omstilling bidrar ikke bare til løsninger på klimautfordringene, men kan også skape nye industrier og produktivitetsvekst i eksisterende sektorer. For produktivitetsutviklingen blir det viktig at kursen for klimareduksjonen blir tydeligere og ambisiøs nok, for slik å forenkle beslutningen hos de mange som avgjør små og store utslippsrelevante investeringer.

Teknologi

Vi har nevnt humankapital og fysisk kapital som kilder til produktivitetsvekst, men nøkkelen til å utnytte disse faktorene finner vi i teknologi. En gravemaskin kan erstatte mange arbeidere og gir en stor produktivitetsøkning. Selve gravemaskinen er laget av metaller, plast, gummi og glass – fysisk kapital – ved hjelp av kunnskap, altså humankapital. Prosessen med å finne opp, utvikle og forbedre gravemaskinen kaller vi teknologisk framgang. Når vi omtaler teknologi som kilde til produktivitetsvekst i et land, tenker på samfunnets generelle teknologiske nivå, dets villighet til å ta teknologi i bruk og dets villighet til å utvikle denne teknologien.

Et godt eksempel på teknologisk framgang som leserne vil kjenne seg igjen i, finner vi i bankvesenet. I Norge tok bankene tidlig i bruk nettbanker. Dette kan vi trolig plassere inn under merkelappen «teknologi» fordi det inkluderer hele samfunnets evne og vilje til å utnytte en ny måte å organisere betalinger på. I USA er sjekkheftet fortsatt sporadisk i bruk, mens det er flere tiår siden det gikk ut av bruk i Norge. Sjekk er en betalingsform som er bedre enn den forrige, oppgjør med kontanter, men den er mye mer tidkrevende enn den neste, som er nettbank. Den krever mer tid, for sjekkene må skrives, puttes i konvolutter, og konvoluttene på påføres adressat. Dessuten må de påføres fuktighet for at de skal lukkes – en aktivitet som ingen liker. Nettbankløsninger er raskere, smidigere og mer presise. Mens en konvolutt kan forsvinne, forsvinner ikke digitale signaler.

Det kan for leseren muligens framstå som en liten ting, men det gjør det ikke for en økonom. Se bare på dette regnestykket. Anta at en gjennomsnittsperson betaler hundre regninger i året, og at det tar et halvt minutt i nettbank mens det tar tre og et halvt minutt med sjekkhefte, for husk at du må poste brevet også. Da vil hver betaling gå tre minutter raskere med nettbank. Anta at digital betaling sparer mottakeren for det samme antall minutter, for mottakeren slipper å åpne konvolutten og behandle betalingen. Det blir da seks minutter spart per betaling, altså ti timer for det antall betalinger som en typisk person må gjennomføre i løpet av et år. Hvis det i Norge er fire millioner mennesker som driver med denne type betalinger, så snakker vi altså om førti millioner timer spart – per år. Det er faktisk én prosent av arbeidstimene som leveres i Norge per år. Det er en kolossal besparelse, og selv om et slikt regnestykke ikke må tas bokstavelig, illustrerer det hvilken enorm produktivitetskilde som kan ligge i at samfunnet tar i bruk teknologi.

Hvis du fremdeles synes det var en liten ting, begynn å samle på eksempler. I Norge byttet vi ut manuelt mottak av bompenger for lenge siden. I USA satt det personer inntil nylig og mottok dollarsedler ved passeringer ved Bay Bridge utenfor San Francisco. Da kan du begynne å regne minutter. Ta digitale resepter, nettmøter med leger, Teams-møter med kollegaer. Det er kun kreativiteten som stopper deg i å finne fram til teknologi som har frigjort tid. Og da er det vel åpenbart for alle hva som ligger og venter som den virkelig store revolusjonen for teknologi? Ja, kunstig intelligens.

Kunstig intelligens ble mulig gjennom bruk av kraftige prosessorer og utvikling av nevrale nettverk, og har krevd flere tiår med forskning. Jo mer kunnskap og teknologi vi allerede har, desto mer avansert blir det å utvikle ny teknologi.

Forskning blir stadig mer nødvendig for å komme videre. I dag er forsknings- og utviklingsinnsats nødvendig til og med for å henge med i utviklingen og ha nok kompetanse til å ta i bruk teknologi som utvikles andre steder, slik konsernsjef Alexandra Bech Gjørv og forskningspolitisk leder Kjerstin Spjøtvoll i SINTEF skriver i sin artikkel. De viser hvor avgjørende kunnskapsflyt mellom utdannings- og forskningssystemet og næringslivet er for produktiviteten i en økonomi. Både relevant utdanning og kommersialisering av forskningsresultater er viktig for å styrke produktiviteten i næringslivet. Men en ofte underkjent faktor er forskningsinstituttenes rolle som formidler av forskningsbasert kunnskap til norske bedrifter. Forskningsinstituttene har et utstrakt forskningssamarbeid med svært mange norske virksomheter. Da oppstår det en unik og forenklende kanal for spredning av forskningsbasert kunnskap. For hvert nytt prosjekt instituttene deltar i, opparbeides det ny generisk kunnskap som neste samarbeidspartner kan nyttiggjøre seg. Trolig er denne formen for formidling av forskningsbasert kunnskap viktigere for innovasjonsevnen i land med mange små virksomheter, slik tilfellet er for Norge.

Agglomerasjon

En av kildene til produktivitet, og da særlig TFP, vil være samarbeid mellom mennesker. Hvis Kari og Pål først arbeider hver for seg, dernest side om side, vil vi typisk se at de leverer litt mer per årsverk – selv når vi holder arbeidsmengde og utstyr konstant. Denne effekten kalles på fagspråket for en agglomerasjonseffekt, og på norsk kan vi bruke ordet samlokaliseringseffekt. Legg merke til at vi skriver samlokaliseringseffekt, og at det er et annet ord enn samarbeidseffekt. Det siste er en spesialisert variant av det første, og det første kan ofte opptre uten det siste. Man kan være samlokalisert uten å samarbeid, og man kan samarbeide uten å være samlokalisert. I agglomerasjonsstudiene ser man på selve stedseffekten, altså av det å være fysisk nær hverandre.

Effekten oppstår når det opprettes kontakt mellom mennesker. En slik kontakt kan være et møte, der folk møtes og snakker sammen. Kontakt kan etableres i et firma, der folk jobber tett, nært og sammen. Kontakt oppstår også i et arbeidsmarked – og det er særlig der forskere i økonomifaget har studert effektene. I sitt kapittel beskriver forskningssjef Erling Røed Larsen i Samfunnsøkonomisk Analyse sammenhengene mellom agglomerasjon og produktivitet nærmere. Et viktig poeng i artikkelen er at gevinstene ved agglomerasjon er store. Historisk er disse gevinstene drivkraften bak at vi har fått byer og at stadig flere, både virksomheter og mennesker, flytter til byer. Ofte ikke bare til byområder, men gjerne så nærme sentrum som mulig. I perioder med sterk befolkningsvekst har denne utviklingen i stor grad blitt sett på som et gode. Men i perioder med stagnerende befolkningsvekst, vil økt sentralisering oppleves som truende sett fra områder som mister folk. Dette er en utfordring for politikken. For politikken er det da viktig å være klar over at tiltak for å forsøke å snu en flyttestrøm, innebærer kostnader. De direkte kostnadene ved å finansiere tiltak er neppe de viktigste. Trolig er det langt mer kostbart i form av indirekte tapte produktivitetsgevinster om tiltakene vanskeliggjør samlokalisering og tettere bosetting.

Institusjoner

Daron Acemoglu og James A. Robinson fikk Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 2024 (sammen med Simon Johnson). De har jobbet med spørsmål knyttet til hvorfor noen land er rike og andre fattige i flere tiår. I boken «Why Nations Fail» (2012) tar de opp spørsmålet om institusjoner, og gir på side 3 et eksempel på hvordan institusjoner kan svikte i et land: «Egypt is poor precisely because it has been ruled by a narrow elite that have organized society for their own benefit at the expense of the vast mass of people.” Denne forklaringen står, skriver de, i noen grad i kontrast til mange konvensjonelle forklaringer av et lands økonomiske posisjon. De skriver at her stiller de seg på samme side som en ung, kvinnelig arbeider ved navn Noha Hamed som siteres på side 2: «We are suffering from corruption, oppression and bad education.»

Forklaringen de framsetter, er at økonomier i dag feiler på grunn av institusjoner («extractive institutions») som gjør at innbyggerne ikke investerer eller innoverer. Dette kan anta mange former, fra at eliter beslaglegger ressurser til innretninger som forhindrer rettsstaten i å virke. Et nøkkelkjennetegn er det ikke finnes insentiver til virkelig økonomisk aktivitet, for fruktene av aktivitet kan bli tatt fra deg, ikke tilkjennes deg, være usikker eller umulig.

I stedet vil land som har ordnet seg med gode institusjoner, kjennetegnes ved at innbyggerne står overfor riktige insentiver. Hardt arbeid lønner seg. Eiendomsrettigheter står fast. På side 7 i boken gir de et eksempel fra byen Nogales, som er delt i to med et gjerde. Nord for gjerdet ligger Nogales, Arizona i USA. Sør for gjerdet ligger Nogales, Sonora i Mexico. Innbyggerne i Arizona kan utføre sitt daglige virke uten frykt, uten å bli bestjålet og vite at rettssystemet er rettferdig og at myndighetene hjelper dem til å yte. Sør for gjerdet er dagliglivet preget av frykt, og det er vanskelig å starte en business, fordi du må bestikke de rette folkene. Myndighetene vil ikke nødvendigvis hjelpe deg – og rettssystemet kan du ikke stole på. Dette er et eksempel på to ulike innretninger av institusjoner som gir ulike vekstmuligheter.

Vel så viktig som å ha grunnleggende institusjoner på plass er det at institusjonene og reguleringene fungerer effektivt og uten unødig byråkrati. I et moderne samfunn finnes et vell av ulike reguleringer, kontrollmekanismer, krav og rapporteringsregimer. Hver og en kan de ulike kravene og ordningene være godt begrunnet, men det er samtidig fare for at det samlede reguleringstrykket når et detaljnivå der det hemmer snarere enn fremmer produktivitetsutviklingen. Det er om å gjøre å finne den riktige balansen mellom kryssende hensyn.

Kultur og ledelse

Kultur og ledelse handler for eksempel om å få samarbeid til å flyte godt, oppmuntre arbeidstakere til å ta ansvar og gjøre sitt beste, dele informasjon, rapportere feil til ledelsen og hindre konflikter på en arbeidsplass. Dette er viktige ting som må være på plass slik at teknologi, kapital og arbeidstakere kan bli benyttet på en god måte. Et slående eksempel på hvordan samme produksjonsfasilitet og samme arbeidsstokk kan snus fra å være dysfunksjonell til å bli høyproduktiv ved hjelp av bedre ledelse og organisering av arbeidshverdagen, fortelles i podcasten «Business wars», episode 3 av føljetongen om «Toyota vs. Honda». Episoden handler om da Toyota og GM inngikk et samarbeid i begynnelsen av 80-årene og etablerte en felles produksjon ved GMs fabrikk i Fremont, California. Vi oppfordrer leserne til å ta en lytt.

Produktivitet er ikke et mål i seg selv

Vi har nå slått fast at produktivitetsvekst er avgjørende for å kunne øke velstandsnivået, få mer fritid og utnytte et lands ressurser på best mulig måte. Samtidig er det viktig å være klar over at det er forbruk (av varer og tjenester eller fritid) som er målet, ikke produktivitet i seg selv. Det mennesket får velferd av, er det mennesket kan innta av mat, opplevelser, sanseinntrykk og kjærlighet – muliggjort av et fundament av ressurser. Økonomiens mål er å innrette seg slik at det anskaffer mest mulig velferd for flest mulig av innbyggerne. Da er god produktivitet veien, men altså ikke målet.

Høy arbeidsinnsats øker konsummulighetene og gjør velferdsstaten lettere å finansiere. Som samfunn har vi nå tatt i bruk store deler av de arbeidskraftreservene som har vært lettest å mobilisere, og da særlig kvinner. La oss skyte inn her at i samme periode som kvinner kom ut i jobb, ble den formelle arbeidstiden satt ned i flere runder, og ferien ble lengre. I tillegg tok mange av kvinnene deltidsarbeid. Samlet sett falt den gjennomsnittlige arbeidstiden blant arbeidstakerne så mye i denne perioden at vi fikk færre – ikke flere – arbeidstimer sett i forhold til størrelsen på befolkningen, til tross for at kvinners sysselsettingsandel økte fra rundt 50 prosent til over 80 prosent på noen tiår. En annen måte å si dette på, er at da kvinner begynte å ta lønnet arbeid, åpnet det muligheten for at menn kunne jobbe mindre.

Det er få som vil tilbake til 48 timers normalarbeidsuke. Derfor må håp om å høste nye velferdsgevinster ved å øke arbeidsinnsatsen trolig fortsatt hentes fra å få flere i jobb. Det kan skje blant de eldste i arbeidsdyktig alder, de unge og fra restarbeidsevnen hos arbeidstakere som ikke kan yte fullt. Det å inkludere marginale grupper kan trekke ned målt timeverksproduktivitet eller total faktorproduktivitet. Men siden antall arbeidstimer går opp, og økningen i arbeidstimer skyldtes at det ble rekruttert et større antall arbeidstimer fra samme befolkning, gir dette totalt sett gir en større produksjon for befolkningen.

Effektiv bruk av arbeidskraften

Like viktig som hvor stor tilgang vi har på arbeidskraft, er hvordan vi bruker arbeidskraften. I Norge har vi innrettet oss med en relativt stor andel deltidsarbeid, særlig i noen bransjer – som i helse og omsorg. Deltidsarbeid har konsekvenser for blant annet likestilling, og dette er mye diskutert. Derimot blir virkningen på produktivitet ikke nevnt like ofte, som at mye deltidsbruk kan gi lav kontinuitet i oppgaveløsningen, svekkede fagmiljøer og mindre ansvarsfølelse blant ansatte. Alt dette svekker kvaliteten, og dermed hvor gode tjenester vi får ut av arbeidstimene. Økt bruk av heltid blir ansett som så viktig at dette har blitt valgt ut som én av de nasjonale kvalitetsindikatorene for helse- og omsorgstjenesten.

Behovet for å få mest mulig ut av ressursene kan virke ekstra presserende når vi opplever at det er for lite ressurser, for eksempel når det er mangel på kvalifisert arbeidskraft. En måte å øke produktiviteten på vil kunne være å bruke spesialistkompetanse der hvor den trengs, men ikke ellers. Som en illustrasjon på hvor viktig dette er kan vi se på hvordan intensivavdelinger på sykehus ble satt på store prøver under koronapandemien.Sverige har – og hadde før pandemien – lav dekning av intensivplasser ved sykehus sammenlignet med både Danmark og Norge. Under pandemien klarte svenske sykehus imidlertid å oppskalere kapasiteten vesentlig, og antall pasienter per intensivsykepleier økte fra 1-2 pasienter normalt til 5-6 under de mest pressede periodene. Dette ble gjort ved at arbeidet ble organisert i team under ledelse av en intensivsykepleier, der også sykepleiere med andre typer spesialisering jobbet. I Sverige benyttes det også til vanlig annet helsepersonell, som hjelpepleiere med tilleggsutdanning, for å bemanne intensivplasser, noe som begrenser behovet for spesialutdannede intensivsykepleiere (Oslo Economics, 2022). Eksemplet illustrerer at mye kan oppnås ved smart organisering. I Norge oppnådde man ikke tilsvarende kapasitetsøkning under pandemien. Mer effektiv oppgavedeling kan være én måte å få mest mulig ut av knappe ressurser i helsevesenet på framover ifølge blant annet Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4).

Total faktorproduktivitet

Det er ytterst vanskelig å måle produktivitet for en hel økonomi. Det er vanskelig nok for en arbeidstaker. Ta et eksempel. En forsker klarer kanskje å levere to vitenskapelige artikler per år. Legg til side det at det høres sjokkerende lite ut for andre, for det kan framstå som en gåte for mange at en artikkel på 35 sider kan ta 850 timer å lage. Poenget her er at når produktet er så sammensatt og leveres så sjeldent, er det vanskelig å måle hvor mye mer produktiv en forsker blir når forskeren lærer seg produktivitetsfremmende ferdigheter.

Men produktivitetsøkningen er der. En forsker som aktivt bruker kunstig intelligens, vil være i stand til raskere å lokalisere relevante artikler. Siden den delen av forskningen som kalles «litteraturgjennomgang» ofte kan ta 50-100 timer, eller mer, vil en forbedring på 30-40 prosent være betydelig. Det vil imidlertid være vanskelig å skille kvantitet fra kvalitet – og det fordrer lengre tid enn ett år. Hvis man har tilgang til data for fem tusen forskere, og klarer å anskaffe seg en målemetode for kvalitet, kan man imidlertid klare det.

Det er den type forsøk man har i de store statistikkbyråene. Man innsamler uhorvelig store mengder data, og gjør sitt beste for å skille ut produktivitetsøkningen. Det at en arbeidstaker blir mer produktiv per time om den gis en PC i stedet for en kulepenn eller en skrivemaskin, er åpenbart. Men siden mengden kapital per arbeidstaker, kapitalintensiteten, har øvre begrensninger, er det særlig den delen av produktivitet som øker for like mengder arbeidstimer og kapital, økonomer er interessert i. Det er TFP, total faktorproduktivitet.

Men siden det ofte er heftet store måleutfordringer med å måle TFP, er det også vanlig å se på timeverksproduktiviteten, altså produksjonsverdi delt på antall arbeidstimer. Den er direkte observerbar fra tall fra Nasjonalregnskapet – og er derfor tilgjengelig for alle. Men den kan altså påvirkes via kapitalintensiteten som hver arbeidstaker utstyres med, noe som betyr at land der kapitalintensiteten er lav, kan ha høy økning i timeverksproduktiviteten – i en periode. Da er det viktig å vite at når de gevinstene er tatt, når arbeidstakerne er utstyrt med relevant kapital, så vil det være vanskeligere å øke timeverksproduktiviteten. Det er derfor professor Krugman ofte selv ser på TFP når han skal vurdere land.

Som eksempel her og nå, har vi besøkt en stor database, FRED St. Louis Federal Reserve, og estimert tidsutviklingen for TFP ti år for Kina og USA. Selve likningen er mindre interessant enn fortegnet for variabelen «år». Det er et minustegn foran Kinas TFP og plusstegn foran USAs TFP. Det at Kinas trend heller nedover og USAs trend peker oppover, er et uhyre interessant budskap – ikke minst i lys av professor Paul Krugmans setning om at produktivitet er nesten alt.

Ett svar åpner et nytt spørsmål

Men det åpner samtidig et mysterium. For hvis det er godt dokumentert at et land er tjent med å utstyre seg med fysisk kapital og humankapital, hvorfor gjør ikke alle land det, da? Svaret er ikke det trivielle at de ikke kan gjøre det fordi de er fattige. De er heller slik at de er fattige fordi de ikke gjør det. Det er i alle fall slett ikke avgjørende at land må ha mange naturressurser fra før av for å kunne anskaffe seg fysisk kapital og humankapital. Japan ligger i verdenstoppen på produktivitet og levestandard, og har så å si ingen gaver fra naturens side. Brasil ligger langt nede, og har en overflod av gaver fra naturens side. I dag er det mulig for alle land å anskaffe seg kapital og humankapital. Spørsmålet blir: Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor leser noen lands ledere Mankiw, Romer og Weil, og tenker: Dette er nok vel og bra, men ikke noe for oss?

I forklaringene vi forsøker å risse, må vi imidlertid passe oss. Professor Krugman advarer oss i “The Age of Diminished Expectations” på side 17 der han skriver: “As MIT economist Robert Solow has put it, most discussions of poor productivity performance end in a blaze of amateur sociology.” Budskapet er tydelig: Vi må synse mindre, og dokumentere mer. Det skal vi gjøre i denne samlingen av kloke norske hoders tanker. Og vi gjør lurt i det. For vi kan ta i bruk ordene til en tredje Nobelprisvinner, Robert Lucas (1988). Han skrev om spørsmål rundt økonomisk vekst: «Once one starts to think about them it is hard to think about anything else.»