Inflasjon og pengepolitikk under det grønne skiftet

Det grønne skiftet kan føre til en lengre periode med høyere inflasjon. Det kan følge både av kostnader knyttet direkte til større og hyppigere forekomster av klimarelaterte skader – som flom, styrtregn, skade på avlinger mm. – og kostnader knyttet til omstilling for å redusere og håndtere slike skader. Det skaper utfordringer for sentralbankenes måloppnåelse.

De siste årene har forstyrrelser på tilbudssiden vært en viktig årsak til høy inflasjon. Det inkluderer redusert handel som følge av handelshindringer og pandemi, dårlige avlinger og energikrisene i forbindelse med fullskalaangrepet på Ukraina i 2022 og stengningen av Hormuzstredet tidlig i 2026.

Klimaendringer, så vel som handelsrestriksjoner og økt internasjonalt konfliktnivå, kan bidra til økte inflasjonsimpulser i lengre tid framover, gjennom både sterkere og hyppigere forekomster av økonomiske sjokk knyttet til tilbudet av varer og tjenester.

Norges Bank skriver at: «Pengepolitikkens oppgave er å sikre at prisveksten er lav og stabil og bidra til at flest mulig skal ha en jobb. Bestemmelsen om pengepolitikken sier at det operative målet skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Videre skal inflasjonsstyringen være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.»

«Fremoverskuende og fleksibel» åpner for at banken kan tillate seg å øke renten mindre og bruke lengre tid på å få ned inflasjonen enn den ville gjort hvis målet kun var knyttet til inflasjon, og hvis inflasjonen har årsaker som i liten grad påvirkes av renter. Hvor lang tid som kan være akseptabelt er ikke strengt definert.

I denne rapporten ser vi spesielt på virkningene av klimaendringer. Klimaendringer kan føre til økt inflasjon gjennom flere kanaler:

1. Omstillingskostnader som følge av at energimarkedene og deler av industrien i verden er i en grønn omstilling
2. Kostnader knyttet til forebygging at klimarelaterte skader, alt fra flomsikring til forebygging av skogbrann
3. Kostnader knyttet til ødeleggelser som følge av at klimaendringene fører til mer ekstremvær, som skader på infrastruktur og ødelagte avlinger.

Her oppstår det et dilemma i pengepolitikken. For det første er dette forhold som ikke direkte påvirkes av renter. For det andre kan denne typen forstyrrelser på tilbudssiden føre til høyere inflasjon og lavere økonomisk vekst samtidig. Da har sentralbanken valget mellom å øke renten for å dempe inflasjonen og samtidig forsterke den økonomiske nedturen, eller å redusere renten og akseptere høyere inflasjon.

Dette i motsetning til tilfeller der inflasjonen overgår målet fordi etterspørselen er høy. Da er renten et relativt effektivt virkemiddel for å dempe prisveksten, ved å redusere husholdningenes kjøpekraft og næringslivets evne til å investere.

Videre kan den økte inflasjonen delvis forstås som en konsekvens av ønsket politikk for å redusere påvirkningen på klimaet (kanal 1) – økte priser på forurensende produksjon og konsum vil bidra til omstilling. Det er da nærliggende å spørre om sentralbanken bør akseptere avvik fra inflasjonsmålet over en lengre periode, eller om selve inflasjonsmålet burde være høyere.

Økt inflasjonstrykk gjennom kanal 2 og 3 kommer fra faktorer som renter ikke påvirker direkte. Dermed kan også kanal 2 og 3 peke i retning av å akseptere høyere inflasjon (for en lengre periode).

I denne rapporten benytter vi en makroøkonometrisk modell for norsk økonomi, NAM, til å simulere et internasjonalt inflasjonssjokk til norsk økonomi under ulike antakelser om sentralbankenes respons i Norge og utlandet. Analysen er todelt: først ser vi på varig høyere inflasjonsimpulser, deretter ser vi på større svingninger i inflasjonen.

Økt internasjonalt inflasjonspress

Vi ser først på et tilfelle med en vedvarende økning i inflasjonspresset internasjonalt og dermed i Norge, og konsekvenser av om Norges Bank velger å presse inflasjonen ned til det gamle målet ved å sette en høyere rente eller om den aksepterer høyere inflasjon (for en lengre periode).

Vi belyser konsekvensene av om Norges bank handler alene, eller om den legger seg på samme linje som andre sentralbanker. I kapittel 4 legger vi for enkelhets skyld til grunn at (det underliggende) inflasjonspresset er ganske stabilt. I kapittel 5 ser vi på betydningen av økte svingninger i inflasjonen.

Referansebanen, som er vårt utgangspunkt for modellanalysen, illustrerer en situasjon med stabil utenlandsk inflasjon på tre prosent, der sentralbankene ikke øker rentene for å få inflasjonen ned mot 2 prosent, verken ute eller hjemme. Utgangspunktet er en situasjon der inflasjonen har kommet ned fra svært høye nivåer i 2022 og 2023, og flatet ut rundt 3 prosent. Det betyr at inflasjonen forblir på 3 prosent, og ikke (for eksempel) skyldes et sjokk som bringer den opp fra sentralbankens mål på 2 prosent.

Vi simulerer tre alternative scenarioer i NAM:

1. Kun utenlandsk renterespons
2. Kun norsk renterespons
3. Norsk og utenlandsk renterespons

I scenario 1, når bare utenlandske sentralbanker setter opp renten for å få inflasjonen ned, faller også inflasjonen i Norge, men ikke helt ned til inflasjonsmålet. En viktig forklaring er at rentedifferansen mot utlandet øker, noe som gir svakere kronekurs, høyere importpriser og dermed høyere norsk inflasjon enn ellers. For norsk økonomi er de realøkonomiske virkningene relativt små. BNP Fastlands-Norge øker først noe som følge av svakere kronekurs, men senere trekkes veksten ned. Arbeidsledigheten øker bare svakt og lønnsveksten dempes, men klart mindre enn i scenario 3.

I scenario 3, når både utenlandske sentralbanker og Norges Bank hever renten, faller inflasjonen om lag til inflasjonsmålet innen tre år både ute og hjemme. Dette scenariet gir den tydeligste nedgangen i inflasjonen, men også de største kostnadene for norsk økonomi. BNP Fastlands-Norge svekkes klart og arbeidsledigheten øker. I scenario 2, når utenlandske sentralbanker ikke responderer på det høyere inflasjonspresset, men Norges Bank gjør det alene, må Norges Bank heve renten mer for å få norsk inflasjon ned. Imidlertid får sentralbanken drahjelp ved at inflasjonen dempes av en sterkere kronekurs som følge av den ensidige norske renteøkningen. Siden renten heves mer her, blir den økonomiske veksten lavest i dette scenarioet.

Samlet sett indikerer simuleringene altså at en «tålmodig» sentralbank (1) gir mindre nedgang inflasjonen i Norge, men også små realøkonomiske kostnader. Når sentralbankene handler sammen (3) bringes inflasjonen mest effektivt ned, men med større belastning på den økonomiske utviklingen. Hvis Norges Bank strammer inn alene (2), må renten opp mer, og kostnadene i form av svakere realøkonomi blir betydelige. Dette gir klart størst belastning for husholdninger og næringsliv.

Mer volatil inflasjon

I kapittel 5 tar vi utgangspunkt i det samme underliggende inflasjonspresset som i kapittel 4, men der det er store variasjoner i inflasjonen over tid, både høyere og lavere, men slik at den i gjennomsnitt er den samme. Det kan man tenke i sammenheng med hyppige(re) klimarelaterte sjokk til økonomien.

Igjen ser vi på alternative responser fra sentralbankene, der de enten aksepterer svingningene og holder renten stabil, eller fører en responsiv pengepolitikk, der renten raskt settes opp ved tiltakende inflasjon og omvendt. Vi ser på tilfellet der Norges bank handler på egenhånd - ikke responderer på høyere inflasjon, selv om utenlandske sentralbanker gjør det - og der Norges bank gjør det samme som andre sentralbanker.

Simuleringene indikerer at volatil utenlandsk inflasjon er vanskelig å glatte ut med bruk av renter. Simuleringene indikerer også at en aktiv pengepolitikk i en slik situasjon medfører kostnader i form av lavere produksjon og høyere arbeidsledighet.

Hovedkonklusjonen fra disse simuleringene er dermed at ambisjonsnivået ikke bør være høyt når det gjelder bruk av pengepolitikk til å motvirke denne typen svingninger i inflasjon som følge av det grønne skiftet. Samtidig er det mulig at NAM kan undervurdere hvordan slik glatting kan komme i stand i virkeligheten.

Kronekursen er viktig for inflasjonen

I utgangspunktet har vi simulert modellen med flytende valutakurs. For å belyse betydningen av kronekursen, repeterer vi simuleringene i både kapittel 4 og kapittel 5 med fast valutakurs. Når kronekursen holdes konstant, svekkes den ikke som følge av (ensidig) økt rente i utlandet. Dermed faller inflasjonen mindre når Norges bank setter opp renten.