Analyse av insentiver for å investere i humankapital

Samfunnsøkonomisk analyse har analysert insentiver som har betydning for personers og virksomheters beslutninger om å investere i humankapital. Klikk her for å lese hele rapporten.

Prosjektet er utarbeidet for Kunnskapsdepartementet og har følgende problemstilling:

• Hvilke eksisterende insentiver står den enkelte og virksomheter overfor som påvirker beslutninger om investeringer i kompetanse?

• Hvordan virker eksisterende insentiver enkeltvis og samlet?

• Hvilke justeringer kan være realiserbare og medvirke til å stimulere til optimal investering i kompetanse?

Teknologisk utvikling tilsier et større behov for humankapitalinvesteringer

Bakgrunnen for prosjektet er at en rekke samfunnsmessige endringskrefter tyder på et økende behov for å tenke gjennom om arbeidslivet klarer å tilpasse effektivt til pågående teknologisk utvikling og markedsendringer.

De siste hundre års velstandsutvikling lar seg ikke forklare uten en god forståelse av hva som frambringer ny kunnskap, innovasjoner og evne til å lære av og tilpasse seg stadige endringer i produksjon og teknologi. Denne kunnskapskapitalen blir ofte omtalt som humankapital, og utgjør anslagsvis tre fjerdedeler av Norges samlede nasjonalformue. Investeringer i humankapital er derfor essensielt for framtidig økonomisk vekst.

Som all annen kapital forringes humankapitalen over tid. I praksis arter det seg som at deler av tilegnet kunnskap ikke lenger er anvendelig eller at personer og virksomheter «glemmer» eller ikke vedlikeholder kunnskapen.

For å unngå at humankapitalen forringes må samfunnet kontinuerlig investere i kunnskap. Det er primært to årsaker til at den teknologiske utviklingen tilsier at investeringene i humankapital bør øke. For det første skal stadig mer komplekse og varierende oppgaver løses, det er derfor et behov for en større mengde humankapital. Store endringer i arbeidsoppgavene tilsier at flere vil «gå ut på dato» i fravær av humankapitalinvesteringer. For det andre bidrar ny teknologi til en raskere forvitring av eksisterende humankapital. I perioder med særlig store og/eller raske endringer i teknologi vil verdiforringelsen av eksisterende humankapital skje raskere enn ellers. Det kan argumenteres for at verden er inne i en slik periode nå, som følge av den teknologiske revolusjonen knyttet til digitalisering, automatisering og robotisering.

Med økt usikkerhet om implikasjonene av pågående teknologi- og markedsendringer er det viktig å forstå om norske rammebetingelser legger til rette for at personer og virksomheter investerer tilstrekkelig i humankapital. At omfanget av etter- og videreutdanning har en fallende trend aktualiserer problemstillingen om hvorvidt de rette insentivene for kompetanseinvesteringer er til stede.

En konsekvens av den raske teknologiske utviklingen er at samfunnet vil være tjent med å skifte noe av opplæringsressursene fra grunnutdanning til livslang læring, i form av læring i arbeid, kurs og etter- og videreutdanning.

Eksisterende rammevilkår og ordninger er viktig for humankapitalinvesteringene

I prosjektet har vi gått gjennom dagens rammebetingelser og ordninger som påvirker insentivene for å investeringer i humankapital. Ordningene er både rettet mot personer og virksomheter og inkluderer blant annet subsidierte studieplasser, støtte fra Lånekassen, tilskudd til bedriftsintern opplæring og rett til permisjon ved etter- og videreutdanning.

Samfunnsmessige rammevilkår trekker insentivene i ulik retning. Progressiv beskatning, generøse trygdeordninger og et sammenpresset lønnssystem svekker personers insentiv til å investere i oppgradering av egen humankapital. Begrunnelsen for utformingen av både skatte- og trygdeordninger og systemet for lønnsfastsettelse er imidlertid ikke begrunnet ut fra hvordan det påvirker personers insentiv egne kompetanseinvesteringer. Begrunnelsen er andre sentrale hensyn knyttet til fordelingspolitikk og næringslivets kostnadsbaserte konkurranseevne. Vi vurderer ikke de fordelingspolitiske begrunnelsene for ulike ordninger, men påpeker at de også påvirker personers insentiver til å investere i egen humankapital.

Det sammenpressede lønnssystemet styrker derimot virksomhetenes insentiv til å investere i ansattes humankapital.

Eksisterende ordninger rettet mot å styrke insentivene til å investere i humankapital er hovedsakelig begrunnet i at det eksisterer ulike former for svikt i markedene for humankapitalinvesteringer. Investeringer i humankapital har positive eksterne virkninger for andre enn den som investerer. Det vil si at investeringens gevinster kan høstes av andre enn den som bekoster opplæringen. I tillegg gjør asymmetrisk informasjon at både virksomheter og personer kan oppleve utfordringer knyttet til å finansiere humankapitalinvesteringer og vite hvilke investeringer som bør gjøres.

Når kunnskapsinvesteringer gjør at det utvikles ny kunnskap som skrives ned utvikles det også et kollektivt gode, som kan gi grunnlag for økonomisk vekst og komme alle nåværende og framtidige personer til gode. Personer og virksomheter har imidlertid få insentiver til å ta hensyn til at egne kunnskapsinvesteringer kan bli et kollektivt gode for resten av samfunnet.

Samlet resulterer markedssviktene i at det investeres mindre i humankapital enn hva som er optimalt for samfunnet. Offentlig inngripen i markedet kan justere denne underinvesteringen. Det er allerede innført mange ordninger for å styrke aktørenes insentiver. Spørsmålet er om ordningene som allerede eksisterer er tilstrekkelige, i lys av pågående teknologiske og markedsmessige endringer.

Eventuelle nye ordninger bør innrettes for å gi addisjonelle investeringer

Vår vurdering er at det er realistisk at vi er inne i en periode med raskere forvitring av eksiterende humankapital. Det tilsier at det bør legges mer vekt på å stimulere etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Det er ingen spesielle disinsentiver for virksomheter til å investere i egne ansattes humankapital. Den samfunnsmessige avkastningen av virksomhetenes investeringer er imidlertid større enn avkastningen virksomheten selv får. Når det er behov for å øke samfunnets investeringer i etter- og videreutdanning tilsier det isolert sett at virksomhetens insentiver til å investere i ansattes etter- og videreutdanning burde styrkes.

Overfor arbeidstakerne kan det argumenteres for at det i tillegg er behov for å motvirke disinsentiver for investeringer i egen humankapital fordi lønnssystemet og progressiv beskatning reduserer avkastningen av personers humankapitalinvesteringer.

Prosjektet drøfter også eventuelle nye ordninger (herunder utvidelser av eksisterende), som kan bidra til å styrke insentivene til å investere i humankapital. Det vurderes ikke hvorvidt det er behov for å endre fordelingen av ressurser mellom grunnutdanning og livslang læring, men rendyrker diskusjonen av ordninger som forsterker insentivene til etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Målet med å øke investeringene i humankapital er i hovedsak økt økonomisk vekst. For at en ordning som stryker insentivene til å investere i humankapital faktisk skal bidra til økonomisk vekst må ordningen bidra til investeringer som ellers ikke ville skjedd og ha en avkastning som overstiger skattefinansieringskostnaden

I vurderingen av om en ordning er lønnsom for samfunnet er det naturlig å vurdere addisjonalitet og provenytap i sammenheng. Ordninger som er provenymessig store krever enten betydelig addisjonalitet og tilstrekkelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden eller noe addisjonalitet og betydelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden. 

For å begrense provenytapet og rette ordningene mot områder med stort potensiale for addisjonelle investeringer er det hensiktsmessig å avgrense ordningene på ulike måter. Generelt vil det være mer utfordrende å sikre addisjonalitet gjennom ordninger som skal øke investeringer som allerede skjer i stort omfang.

Det er også viktig å vurdere om ordninger bør rettes mot virksomheter eller personer. Overordnet gir eksisterende rammebetingelser sterke insentiver for at virksomheter skal investere i ansattes kompetanse. Dette gjelder i mindre grad for personer. Isolert sett taler derfor eksisterende rammevilkår for at tiltak bør rettes mot personer. Imidlertid kan det være behov for å fremme raske investeringer i humankapital. I så fall kan det være rasjonelt å innføre ordninger rettet mot virksomheter.

Vi har vurdert følgende mulige nye ordninger:

• Utvidet fradragsordning for kostnader til utdanning

• Fradrag på inntekt etter endt videreutdanning

• Utbetalbart skattefradrag etter endt videreutdanning

• Generell reduksjon i trinnsats ved videreutdanning

• Fradragsrett for avdrag på studielån for videreutdanning

• Økt støtte til videreutdanning

• Utvidet rett til dagpenger ved utdanning

• Plikt til kompetanseheving for ledige

• Humankapitalkonto

• KompetanseFUNN

• Overutgiftsføring av kostnader for humankapitalinvesteringer

• Utvidet fradragsrett for humankapitalinvesteringer for virksomheter utenfor skatteposisjon

• Utvide ordningen med bedriftsintern opplæring

• Fond for investeringer i humankapital

Rapporten drøfter hvilke virkninger potensielle ordninger kan ha på insentivet til å investere, samt proveny og administrative kostnader.

Foto: HealthyMond/Unsplash

Scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse

Samfunnsøkonomisk analyse AS har på oppdrag for Kompetansebehovsutvalget (KBU) gjennomført en scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse. Klikk her for å lese hele rapporten.

Arbeidstakeres kompetanse er en avgjørende innsatsfaktor for all verdiskaping. Samfunnets kompetanseetterspørsel avhenger av hvilke varer og tjenester samfunnet etterspør, men også av hvordan varer og tjenester produseres og leveres i markedet. Ulike varer og tjenester krever ulike faktorinnsatser og ulike realkompetanser.

Et godt samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse har stor betydning for vekst og utvikling, men både tilbud og etterspørsel etter kompetanse er i kontinuerlig endring. De handler ikke bare om å ha riktige mengde kompetanse, men også riktige type kompetanser.

Globalisering, klimaendringer, teknologisk utvikling, endringer i befolkningssammensetning og bosettingsmønster er eksempler på endringskrefter som får betydning for tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. Utviklingstrekkene tilsier en utvikling i retning av et samfunn med større mangfold, høyere grad av kompleksitet og hurtige endringer. Det er grunn til å tro at endringene også påvirker kompetansebehovet, selv om ingen vet med sikkerhet hva framtiden bringer.

Scenariometodikk, som ligger til grunn for prosjektet, er én metode innen framtidstenkning som brukes til å analysere framtidige usikkerheter på en strukturert måte. Scenariometodikken kombinerer kunnskap om faktiske forhold, kjente trender og usikkerheter til å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider. Målet med scenarioanalyser er ikke å forutsi fremtiden, men å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider.

Om lag 55 representanter fra norsk arbeidsliv har kommet med innspill på endringskreftene som vil påvirke det norske arbeidsmarkedet framover. Samfunnsøkonomisk analyse AS har bearbeidet og strukturert innspillene som fem uavhengige og forskjellige endringskrefter som er genuint usikre og samtidig relevante for kompetansebehovet. Disse er omtalt som usikkerheter. Ulike kombinasjoner av de fem usikkerhetene har gitt oppgav til tre ulike forskjellige fremtidsbilder. De tre fremtidsbildene omtales som Teknologilandet, Digitale Norge og Nyt Norge. De fem utvalgte usikkerhetene og fremtidsbildene er illustrert i figuren under.

Sikre endringskrefter (klimaendringer, demografiske endringer og teknologisk utvikling) påvirker kompetansebehovet uansett fremtidsbilde.

Fortellingen om Teknologilandet handler om et Norge der næringslivet har gjennomgått en storstilt omstilling. Forløpet var en bred frykt for fallende inntekter fra petroleumssektoren, samt en uro for at landet å ikke klarte å henge med i det teknologiske kappløpet. Norge har gått fra å være en råvareleverandør til å bli en teknologileverandør. Teknologilandet er fortellingen om et Norge med relativt høyt inntektsnivå, høy sysselsetting og klare preferanser for å velge klimavennlig. Globaliseringen har tiltatt og det er relativt stor aksept for å ta ny teknologi i bruk. Det er stor tro på at klimautfordringene kan løses ved bruk av teknologi.

Fortellingen om Digitale Norge handler om et Norge der det er stor aksept for å ta nye teknologiske løsninger i bruk i så vel privat som offentlig sektor. Norge er en del av den globale framtid, og mange internasjonale aktører er etablert i Norge. Det er stor stolthet knyttet til de teknologiske løsningene vi eksporterer, men Norge er først og fremst kjent for sin iver etter å ta nye digitale løsninger i bruk i privat og offentlig sektor. Digitaliseringen gir store effektivitetsgevinster og mange tar velstandsveksten ut i økt fritid. Inntektsveksten er moderat i internasjonal sammenheng.

Fortellingen om Nyt Norge handler om et Norge som preges av befolkning som har sterke preferanser for bærekraft og det som oppleves som «det gode liv». Digitalisering av rutinebaserte oppgaver fortsetter, men ny teknologi møtes også med skepsis. Befolkningen har sterke preferanser for fritid. Flertallet ser på måtehold og bærekraftig livsstil som løsningen på klimautfordringene. Inntektsveksten er lav i internasjonal sammenheng.

På bakgrunn av scenariofortellingene har vi tallfestet tilbudet av og etterspørselen etter forskjellige typer kompetanse i de ulike framtidsbildene. Formålet med tallfestingen er å si noe om størrelsesordenen på framtidens kompetansebehov etter ulike typer yrker og utdanningsretninger i de ulike utfallene og kompetansetilbudet.

Utgangspunktet for tallfestingen er anslag for befolkningsutvikling og forutsetninger om sysselsettingsandelen. I de ulike scenariene blir næringsandelene justert i tråd med ulike utslag av de valgte usikkerhetene.

Tallfestingen av scenarioenes etterspørsel etter ulike typer utdanning gjennomføres ved å endre på sammensetningen av de sysselsattes formelle kompetanse. For å kunne tallfeste etterspørselen etter ulike yrker har vi tatt utgangspunkt i dagens nivå og framskrevet andelen sysselsatte i hvert yrke i henhold til forutsetninger om komplementaritet og substitusjon mellom ulike yrker og mellom yrker og teknologi.

I vurderingen av den enkelte nærings utvikling er det særlig tre faktorer som vil påvirke omfanget, målt i antall sysselsatte.

For det første vil mulighetene for produktivitetsutvikling, og dermed et redusert behov for sysselsatte, vurderes i henhold til næringens og scenarioets egenskaper. I scenarioer hvor aksepten for å ta i bruk nye teknologiske løsninger er høy vil også produktivitetsutviklingen være høyere. Næringer som har et høyt innslag av rutinebaserte oppgaver vil dermed, isolert sett, sysselsette færre i Digitale Norge enn i øvrige scenarioer. Dette gjelder for eksempel jordbruk, finansieringsvirksomhet, post og forlagsvirksomhet.

For det andre vil muligheten til å selge produktet på det internasjonale markedet ha en stor effekt på behovet for kompetanse i næringen. Potensialet for vekst i konkurranseutsatte næringer er størst i scenarioer med fortsatt sterk globalisering.

For det tredje vil den innenlandske etterspørselen etter næringens produkt være viktig for andelen sysselsatte i framtiden. I en framtid med sterk internasjonal proteksjonisme og preferanser for klima- og miljøvennlige løsninger vil etterspørselen etter innenlandskproduserte varer være størst.

Når næringssammensetningen justeres vil behovet for sysselsatte med ulikt utdanningsnivå og yrkesgrupper påvirkes i henhold til den nye næringsstrukturens behov. I tillegg vil innfasingen av nye teknologiske løsninger påvirke behovet for ulike utdanningsnivå forskjellig i henhold til substitusjonsmuligheter mellom ulike typer arbeidskraft og teknologi og komplementaritet.

I Norge har ufaglærte et høyt lønnsnivå på grunn av den norske arbeidslivsmodellen og dersom teknologiutviklingen tillater det vil det være sterke insentiver for arbeidsgivere i næringer med et høyt innslag av ufaglærte til å rasjonalisere produksjonsprosessene ved å erstatte arbeidskraft med rutinebaserte oppgaver med ny og automatiserende teknologi.

Med dette som bakgrunn har vi forutsatt en økende andel sysselsatte med både lang og kort høyere utdanning i Digitale Norge. I scenarioet er det en bred satsning på befolkningens generelle utdanningsnivå, herunder etter- og videreutdanning. Årsaken er at det kreves et generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen for å kunne ta i bruk nye teknologiske løsninger. Digitale Norge er derfor scenarioet med høyest gjennomsnittlig utdanningsnivå. 

I Digitale Norge er etterspørselen etter sysselsatte med grunnskole eller videregående opplæring som høyeste fullførte utdanning lavest. Dette skyldes at de næringene som vokser i Digitale Norge inkluderer bank og forsikringstjenester, informasjonstjenester og annen privat tjenesteproduksjon, og disse produserer i stor grad tjenester ved å benytte sysselsatte med bachelorutdanning.

Når den teknologiske utviklingen uteblir, og særlig i tjenestenæringene, vil veksten i etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft være lavere. Derfor er etterspørselen etter sysselsatte med lang høyere utdanning lavest i Nyt Norge.

I Teknologilandet satses det på ekspertkunnskap, heller enn at den jevne befolkning skal ha et relativt høyt utdanningsnivå. Dette innebærer et økt behov for sysselsatte med lang høyere utdanning.

Foto: Tom Barret/Unsplash

Analyse av styrket håndtering av overvann i plan- og bygningsloven

Overvann er avrenning fra nedbør og vann fra snøsmelting på overflaten. Dersom overvannet ikke håndteres på en sikker måte kan det føre til problemer og skader på bygninger og annen infrastruktur, utfordringene er spesielt store i tettbygde strøk. Klimaendringer og fortsatt sentralisering og fortetting tilsier at utfordringene vil øke over tid. Overvannsutvalget foreslår i NOU 2015:16, Overvann i byer og tettsteder som problem og ressurs, en rekke lovendringer for å styrke overvannshåndteringen. På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Miljødirektoratet har SØA, Advokatfirmaet Hjort og Rambøll Water gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse og juridisk vurdering av et utvalg av de foreslåtte endringene for styrket overvannshåndtering i plan- og bygningsloven. Analysen vurderer forslag til endringer i plan- og bygningslovens §§ 18-1, 27-6, 28-3, 28-6 og 28-9 og 29-4.

I analysen finner vi at lovforslagene legger opp til at det gjennomføres samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak i overvannshåndteringen, men at noen av forslagene er juridisk utfordrende å innføre. Store lokale forskjeller medfører at det må gjøres individuelle vurderinger av hvilke tiltak som er hensiktsmessige i hver enkelt utbygging. Samlet sett fører forslagene til at en større andel av kostnadene for overvannshåndteringen overføres fra kommunen til private aktører. Den juridiske analysen finner imidlertid at noen av forslagene bryter med andre rettslige prinsipper og/eller faller inn under ekspropriasjonsretten. Det betyr at det kan være vanskelig å implementere disse slik de er formulert i NOU 2015:16. Det er derfor behov for å komplettere lovendringene enten med egne forskrifter eller med kompensasjonsordninger.

Klikk her for å lese hele rapporten

Evaluering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift

Formålet med differensiert arbeidsgiveravgift er å hindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å redusere kostnaden av å ansette personer i distriktene, både ved å favorisere bruk av arbeidskraft framfor andre innsatsfaktorer og ved å favorisere bruk av arbeidskraft i distriktene framfor i sentrale strøk. Arbeidsgiveravgiften har vært regionalt differensiert i Norge siden 1975. Det er i dag syv avgiftssoner, hvor satsene varierer fra 0 til 14,1 prosent.

Vi finner at redusert arbeidsgiveravgift øker sysselsettingen direkte på grunn av reduserte lønnskostnader. Ordningen bidrar også indirekte til økt sysselsetting ved at noe av skattereduksjonen tilfaller arbeidstakere gjennom høyere lønninger, som i sin tur øker husholdningenes etterspørsel etter lokalt produserte varer og tjenester. I tillegg til positive effekter på sysselsetting i eksisterende virksomheter, indikerer en deskriptiv analyse at sysselsettingen også øker gjennom etableringen av nye virksomheter. Våre funn indikerer at ordningen gir et viktig bidrag til å opprettholde aktivitet og sysselsetting i distriktene, spesielt i avgiftssoner der satsene er lave eller null.

En potensiell ulempe med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift er at ordningen kan ha uheldige effekter på konkurransevilkårene i markedet. Innenlands finner vi at redusert arbeidsgiveravgift forbedrer virksomhetenes konkurranseevne, som nettopp er hensikten med ordningen. De fleste virksomheter som betaler redusert sats tilbyr lokale tjenester, som klart begrenser potensielle negative effekter på internasjonal konkurranse og handel. Dessuten er eksporterende virksomheter i sonene med reduserte satser relativt kapitalintensive, og har dermed begrenset nytte av en ordning som reduserer den relative kostnaden på arbeidskraft. Videre finner evalueringen at det store flertallet av eksporterende virksomheter får såpass lite i støtte at den ikke kan defineres som konkurransevridende ifølge statsstøtteregelverket. Vi konkluderer derfor med at det er lite som tyder på at ordningen hemmer konkurranse og handel i en grad som strider mot hensikten med EØS-avtalen.

Evalueringen viser at differensiert arbeidsgiveravgift virker etter hensikten, og vi gir en anbefaling om videreføring. Ordningen bidrar til å hindre eller redusere befolkningsnedgang i distriktene, og det er ikke andre virkemidler som er bedre egnet til denne oppgaven.

Vi åpner imidlertid for at lavere arbeidsgiveravgift ikke virker like godt i alle kommuner. Det kan eksempelvis være kommuner der det er ledige jobber men ikke tilgjengelig arbeidskraft, og hvor høy lønn ikke er en flaskehals. Da kan det være mer formålstjenlig at kommunen får disponere midler til lokalt tilpassede tiltak for å øke sin attraktivitet på andre vis og således tiltrekke arbeidskraft. Vi foreslår derfor å vurdere å prøve ut en ordning der utvalgte kommuner kan velge bort lavere arbeidsgiveravgift til fordel for tilsvarende støtte i form av en direkte overføring til kommunen.

Befolkningsutviklingen vil dessuten endre seg over tid. Vi anbefaler derfor at soneinndelingen vurderes iblant, men med tilstrekkelig lange mellomrom slik at næringslivets behov for stabile rammebetingelser ivaretas.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Analyse av sykefravær og sykepengeutgifter

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) har bedt Samfunnsøkonomisk analyse AS beregne hvordan kostnadene ved sykelønn (for Folketrygden og for virksomheter) har utviklet seg siden 2001. Utviklingen er påvirket av at både aldersfordelingen og næringsutviklingen har endret seg. YS har derfor også bedt Samfunnsøkonomisk analyse beregne hvordan kostnadene ved sykelønn ville ha utviklet seg om aldersfordelingen og næringsfordelingen hadde holdt seg konstant i hele perioden siden 2001.

 Vi finner at staten over folketrygden har spart om lag 128 mrd. kroner i perioden 2001-2017 på at den faktiske sykefraværsutviklingen har vært gunstigere enn dersom sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Samtidig har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden disse årene vært 4,6 mrd. kroner høyere enn dersom i sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Imidlertid har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden vært lavere enn den kontrafaktiske 2001-nivåbanen fra og med 2013. Arbeidsgiverne har dermed også fått del i det reduserte sykefraværet siden 2001, men først og fremst mot slutten av perioden.

 Sammensetningseffekter i næringsstrukturen og aldersfordelingen blant de sysselsatte har isolert sett økt sykefraværet, ved at næringer og grupper med høyt sykefravær har økt relativt til andre. Innenfor næringsstrukturen gjelder dette særlig helse- og sosialtjenester, som har høyere sykefravær enn andre næringer og har vokst mye andelsmessig siden 2001. Når det gjelder aldersfordelingen blant de sysselsatte har økt sysselsettingsandel blant eldre arbeidstakere siden 2001, som har høyere sykefravær enn yngre aldersgrupper, isolert sett trukket sykefraværet opp.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Ny indeks for bokostnader

SØA har utviklet en bokostnadsindeks for norske husholdninger på oppdrag fra Huseiernes Landsforbund.

Den norske boligmodellen innebærer at de aller fleste eier egen bolig i Norge. Det betyr også at husholdningene tar på seg en rekke utgifter. De fleste har et lån som må betjenes og er dermed utsatt for svingninger i rentenivået. Flertallet av norske kommuner har innført eiendomsskatt på bolig, mens alle kommunene krever inn gebyrer for tjenester som vann, avløp, renovasjon og feiing. En husholdning har også behov for energi til både oppvarming av boligen, matlaging og andre husholdningssysler samt forsikring. Å eie og ta vare på egen bolig innebære dessuten kostnader både til vedlikehold og oppgraderinger i takt med velstandsøkningen i samfunnet.

Vi har beregnet bokostnadene for en gjennomsnittlig husholdning i Norge, definert ved en enebolig på 120 kvm. Formålet er å få bedre oversikt over hvordan bokostnadene utvikler seg over tid, både de samlede kostnadene og underkomponenter på et relativt detaljert nivå. Kostnadene beregnes på kommunalt nivå, som muliggjør sammenlikninger på tvers av regioner.

 Vi finner at bokostnadene samlet sett har variert noe over tid. Nominelt var de på om lag samme nivå i 2016 som i 2010. Både justert for konsumprisutviklingen og som andel av disponibel inntekt gikk de dermed noe ned i den samme perioden. Fra 2016 til 2017 økte imidlertid bokostnadene både nominelt og reelt. Bokostnadene varierer betydelig på tvers av landet, både med hensyn til nivå og utvikling. Det er særlig stor forskjell i boligpriser fra storbyene til de mindre kommunene i innlandet og langs kysten, som påvirker husholdningenes lån og rentebelastning. Et annet interessant skille går mellom markedsbestemte kostnader og myndighetsbestemte kostnader. Førstnevnte har de siste årene vært preget av lave renter og lave strømpriser, mens myndighetsbestemte bokostnader har økt gjennom hele dataperioden fra 2010 – 2017 som følge av at alle hovedkomponentene har gått opp, både myndighetsbestemte energikostnader, eiendomsskatt og kommunale avgifter.

Lavt rentenivå har sammen med lave strømpriser bidratt til å holde husholdningenes totale bokostnader stabile gjennom perioden. Økningen i bokostnader fra 2016 til 2017 kan imidlertid bli forsterket de neste årene. Varslede renteøkninger, økning i nettleie og strømpriser, vekst i gebyrer for vann- og avløp og en økning i eiendomsskatten innebærer risiko for at husholdningenes totale bokostnader vil øke utover forventet reallønnsvekst.

Klikk her for å laste ned hele rapporten.

Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Sigdal er en av landets største hyttekommuner, og en viktig innfallsport til høyfjellet Norefjell og naturreservatet Trillemarka. Kommunen har imidlertid få arbeidsplasser innen tradisjonelt reiseliv og personrettede tjenester som varehandel og servering tatt folketall og antall hytter i betraktning. SØA har estimert effekter av en forsterket satsing på reiselivet. Analysen tar utgangspunkt i to utviklingsbaner for sysselsetting og bosetting fram mot 2040; basisscenarioet som følger kjente nasjonale og internasjonale utviklingstrekk og allerede planlagte prosjekter for lokal reiselivsinfrastruktur, og utviklingsscenarioet, som representerer samme videreføring, men med en forsterket satsing på reiseliv. I basisscenarioet er folketallet er ventet å falle fra 3 488 i 2018 til 3 007 personer i 2040. I utviklingsscenarioet er folketallet estimert til 3 362 i 2040, 355 flere enn i basisscenarioet i samme år. Selv om beregningene er forbundet med usikkerhet, anskueliggjør de likevel at en reiselivssatsing kan folketall utover hva det ellers ville vært og motvirke den ventede befolkningsnedgangen. I rapporten drøftes usikkerhet, effekter på næringssammensetning og alternative utviklingsbaner.

Klikk her for å lese hele rapporten: R18-2018 Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Foto: DRMA

Beregning av kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

På oppdrag for Akan Kompetansesenter har vi gjennomført en kartlegging og beregning av virksomhetenes og samfunnets kostnader ved alkoholrelatert fravær og ineffektivitet. Basert på egnerapportert fravær og ineffektivitet grunnet alkoholkonsum finner vi at dette koster arbeidslivet minst 1,1 milliard kroner pr. år. For en enkelt virksomhet kan kostnadene for en ansatt med alkoholproblemer, herunder fravær, en eventuell oppsigelse og negativ påvirkning av arbeidsmiljøet, bli svært høye. Å arbeide forebyggende for å redusere risikoen for at noen utvikler et problematisk bruk og å ha kompetanse og verktøy for å håndtere problemet hvis det oppstår kan spare virksomheten for en del av disse kostnadene, og er i tillegg en måte å ta vare på de ansatte. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved alkoholbruk, som bl.a. omfatter offentlige utgifter til pleie og omsorg, kriminalitet og redusert livskvalitet og for tidlig død både hos misbruker og pårørende, er svært mye høyere enn de beregnede kostnadene for arbeidslivet.

Rapporten kan lastes ned her: R9-2018 Kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

Evaluering av SkatteFUNN

Samfunnsøkonomisk analyse AS har evaluert SkatteFUNN på oppdrag fra Finansdepartementet. I evalueringsrapporten gir vi en klar anbefaling om å videreføre ordningen.

SkatteFUNN ble introdusert i 2002 som et tiltak for å motivere norsk næringsliv til å øke sin satsing på forskning og utvikling (FoU), og har vokst til å bli et av de viktigste politiske virkemidlene for dette formålet. Evalueringen konkluderer med at SkatteFUNN bidrar til å øke næringslivets investeringer i FoU, og at dette bidrar til mer nyskaping og økt produktivitet.

Vi foreslår imidlertid flere justeringer av ordningen, herunder forenklinger og økt stimulering av samarbeid og deltakelse, særlig for mindre FoU-prosjekter som utløser relativt høye investeringer per krone i støtte. Anbefalingene er basert på resultatene i rapporten og med tanke på både bruk av skattepenger og administrativ byrde, samt at SkatteFUNN fortsatt bør være en bred ordning som stimulerer FoU i mange bedrifter og dermed supplerer andre eksisterende støtteordninger for FoU.

Evalueringen har også sett på misbruk av SkatteFUNN, blant annet med utgangspunkt i kontroller utført av Skatteetaten. Rapporten slår fast at det skjer misbruk av ordningen, og foreslår flere tiltak som begrenser dette, inkludert flere kontroller og strengere sanksjoner. Etter vår vurdering har misbruket ikke hatt et omfang som endrer anbefalingen om å videreføre SkatteFUNN.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Kartlegging av medienæringen

SØA har definert og kartlagt medienæringens omfang og lønnsomhetsutvikling på oppdrag fra Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

Medienæringen i Norge vokser. Det mangler imidlertid en felles forståelse for hva medienæringen omfatter. Denne rapporten er ment som et supplement til eksisterende næringsanalyser for å få et mer presist anslag på medienæringens størrelse og lønnsomhet. Oppdragsgivere er Bergen fylkeskommune og Bergen kommune. NCE Media i Bergen har bidratt med viktige innspill, særlig i arbeidet med å definere næringen. 

Kjernen i det vi tenker på som medienæringen kretser rundt produksjon og formidling av nyheter og underholdning på TV, kino eller strømmetjenester og aviser og bøker. I tillegg til tradisjonelle produsenter og kringkastere som NRK og TV2 inkluderes strømmetjenester som TV2 Sumo, Netflix og HBO Nordic (i den grad de er registrert i Norge). I tillegg består næringen av ulike støttenæringer og bransjer. Fra tjenesteleverandører til produsenter av produksjonsteknologi, infrastruktureiere og -leverandører og reklameformidling.

Definisjonen av medienæringen operasjonaliseres med regnskapstall for enkeltvirksomheter. Medienæringen slik den er definert i denne rapporten består av om lag 3 800 virksomheter. Hovedtyngden av virksomheter befinner seg innenfor produksjon av TV og film samt forlagsbransjen.

En rekke nøkkeltall for medienæringen presenteres for perioden 2003-2016 og sammenlignes med næringene forretningsmessig tjenesteyting og IKT. Hovedfunnene for medienæringen isolert presenteres her, se nærmere forklaring av størrelsene i selve rapporten.

Medienæringen:

• Besto av 3 800 virksomheter i 2016, 67 prosent mer enn i 2003
• Sysselsatte 31 300 årsverk i 2016, en økning på ti prosent fra 2003.
• Omsatte varer og tjenester for 66 milliarder kroner i 2016, en økning på 139 prosent siden 2003
• Hadde et driftsresultat på 4,7 milliarder kroner totalt i 2016, nærmere 1,3 millioner kroner per virksomhet
• Hadde en verdiskaping på 30 milliarder kroner totalt i 2016, tilsvarende åtte millioner kroner per virksomhet
• Har et geografisk tyngdepunkt i Oslo, men betydelig aktivitet i Bergen og i de andre store byene.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Tallmaterialet er tilgjengelig på kommunenivå i Hordaland fylkeskommunes statistikkbank her.

Beregning av kostnader ved tvistesaker i anleggsbransjen

Tvistenivået i anleggsnæringen er høyt, og samlet omtvistet beløp mellom entreprenører og byggherrer utgjør trolig flere milliarder kroner til enhver tid. Samtidig har konfliktnivået vært økende de siste årene. Uenigheter er som regel knyttet til sluttoppgjør på grunn av uforutsette hendelser som har oppstått i løpet av prosjektperioden. Entreprenørenes arbeidsplikt ved omtvistede krav («hoppeplikten»), medfører at tvister gjerne hoper seg opp mot slutten av anleggsperioden. Tvistesaker kan pågå over flere år, og store anleggsentreprenører og offentlige byggherrer har etablert egne juridiske avdelinger for å håndtere sakene.

På oppdrag for Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA), har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) beregnet de samfunnsøkonomiske kostnadene av tvistesaker i den norske anleggsbransjen. Våre bereg-ninger viser at samfunnet påføres en årlig kostnad tilsvarende 2,2 milliarder kroner som følge av slike saker. Beregningene er basert på innspill og tallmateriale fra syv utvalgte anleggsentreprenører. Kostnadene inkluderer kostnader til medgåtte ressurser i arbeidet med tvistesakene hos både entreprenør, byggherre og domstolene, samt kostnader av tapt avkastning på kapital. Utover de tallfestede kostnadene vil tvistesaker i tillegg kunne ha betydning for konkurransen i anleggsnæringen og fremdriften i samferdselsprosjekter.

Det påpekes at det er stor usikkerhet knyttet til anslaget, og at resultatene derfor må brukes med varsomhet. Usikkerheten er først og fremst knyttet til i hvilken grad utvalget av anleggsentreprenører representerer anleggsnæringen på en god måte. De utvalgte entreprenørene er alle medlemmer av og utvalgt av EBA, som først og fremst representerer de største anleggsentreprenørene. Den minste entreprenøren i utvalget har til sammenligning en omsetning som er langt høyere enn gjennomsnittlig omsetning blant anleggsentreprenører. Det er naturlig å legge til grunn at omfanget av tvistesaker er større blant store entreprenører, som gjerne utfører større oppdrag for det offentlige, enn for små anleggsentreprenører. Vi vurderer derfor sannsynligheten for at vårt anslag overvurderer kostnadene som større enn at kostnadene er undervurdert.

Trolig gir utvalget en bedre representasjon av entreprenører som utfører samferdselsprosjekter. Hvis vi kun betrakter tvistesaker i slike prosjekter, og skalerer opp resultatene for offentlige investeringer i samferdselsinfrastruktur, viser våre beregninger en årlig kostnad på 1,4 milliarder kroner.

Klikk her for å lese hele notatet.

Kartlegging av framtidig behov for kompetanse i Buskerud

Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt framtidig kompetansebehov i Buskerud. Kompetanse kan forståes som menneskers formelle utdanning og uformelle kompetanse (evner, erfaring, ferdigheter mv). I rapporten har vi lagt denne brede forståelsen av kompetansebegrepet til grunn. Kartleggingen drøfter endringer i kompetansebehov som følge av sentrale endringskrefter som befolkningsvekst, aldring, sentralisering og digitalisering, men legger særlig vekt på de fire strategiske satsingsområdene definert i gjeldende FoUoI-strategi: 

1. Eksisterende teknologi i nye anvendelser
2. Energi, klima og miljø 
3. Helse og omsorg 
4. Opplevelsesindustri 

Analysen er utarbeidet på bakgrunn av tilgjengelig litteratur, sysselsettingsstatistikk og intervju med bedriftsledere, NHO og regionale kompetansemeglere. 

Kartleggingen skal fungere som et kunnskapsgrunnlag for Fylkeskommunens oppfølging av FoUoI-strategien, men kartleggingen er også relevant for samfunnsaktører utenfor Buskerud da mange av landets regioner står ovenfor sammenfallende endringskrefter og kompetansebehov.

Klikk her for å lese hele rapporten.
 

Analyse av finansiering av fastlegeordningen

Vi har sammen med Ipsos gjennomført en nasjonal kartlegging av omfang og innretning av kommuners egenfinansiering/subsidiering av fastlegeordningen, det vil si subsidiering utover den ordinære fastlegeordningen (hovedmodellen) på oppdrag fra KS. Utfordringer knyttet til opprettelse og videreføring av fastlegetilbudet gjør at kommuner på ulike måter yter bidrag ut over det som er hovedmodellen for finansiering av fastlegene. Slike ordninger kan være fastlønn, billige kontorlokaler mv. Syv av ti kommuner anslås å ha denne typen tiltak, og kostnadene estimeres til å være på 378 millioner kroner. En større andel av de mindre folkerike og mindre sentrale kommunene har subsidieringsordninger. Rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer er de hyppigst rapporterte årsakene til subsidieringsløsninger ut over hovedmodellen for drift. 

Mer kan leses i rapporten her.

Se også nyhetssak her (VG) og her (KS).   
 

Analyse av fagarbeideres og -opplæringens betydning for innovasjon

Fafo og SØA har undersøkt fag- og yrkesopplæringenes og fagarbeideres betydning for innovasjon i norske bedrifter, herunder hvordan fagarbeidere i det daglige bidrar til en forbedring av prosesser og produkter. Et relatert spørsmål er hvilke konsekvenser digitalisering og automatisering kan få for fagarbeideres og fagopplæringens betydning for innovasjon. Problemstillingene ble undersøkt gjennom en systematisk gjennomgang av foreliggende forskningslitteratur, åpent tilgjengelige statistiske data samt casestudier basert på kvalitative dybdeintervjuer i tre norske bedrifter. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som ønsket å belyse dette temaet.

Rapporten gir innledningsvis en gjennomgang av statistikk om innovasjonsaktivitet i norske bedrifter og fagarbeideres betydning for innovasjon basert på analyser av data fra SSBs innovasjonsundersøkelse og foreliggende forskning. Det er store variasjoner i oppgitt innovasjonsaktivitet mellom næringer, og aktiviteten i næringer med en høy andel fagarbeidere er gjerne lavere enn gjennomsnittet. Samtidig oppgir en betydelig andel fagarbeidere å ha vært involvert i utviklingsarbeid, herunder særlig prosesser som innebærer ny eller forbedret organisering av arbeidet. I sum gir åpne tilgjengelige datakilder likevel begrensede muligheter til å måle fagarbeidernes betydning for innovasjon.

Litteraturgjennomgangen viser at det til tross for at innovasjonsforskningen i økende grad benytter et bredt innovasjonsbegrepet, og legger til grunn at ulike kompetansetyper bidrar til ulike former for innovasjon, er det gjerne innovasjonsprosesser blant ulike grupper høyt utdannet arbeidskraft som vektlegges og studeres. Fagarbeidere har dels blitt oversett eller understudert i innovasjonsforskning.

Foreliggende forskning belyser likevel hvordan fagarbeidere kan bidra til innovasjon på ulike måter; direkte, f. eks. gjennom gradvise forbedringer av produkter og prosesser i det daglige, gjennom medarbeiderdrevet innovasjon (altså innovasjoner skapt gjennom åpne og inkluderende innovasjonsprosesser og systematisk anvendelse av medarbeidernes ideer, kunnskap og erfaring, eller indirekte, som en del av bedriftens totale kompetanse. En riktig kompetanseprofil, kan styrke virksomhetenes innovasjonsevne og kapasitet til å gjenkjenne verdien av ny informasjon, integrere den og anvende den forretningsmessig.

Både våre casestudier og tidligere forskning tyder på at høy kompetanse i fagarbeiderleddet muliggjør hyppigere forbedringer av produkter og produksjonsprosesser, sammenliknet med virksomheter som baserer seg på ren bedriftsintern opplæring.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Nøkkeltall for Vestlandet 2018

Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) har oppdatert nøkkeltallsrapporten for fire utvalgte næringer på Vestlandet i perioden 2003-2016. Fjorårets nøkkeltallsrapport definerte de fire næringene marin og maritim næring samt fornybar og ikke-fornybar energiproduksjon entydig og uten overlapp. Tallgrunnlaget består av flere tusen regnskap for virksomheter lokalisert på Vestlandet.  Årets nøkkeltallsrapport er den andre av potensielt fire i en rammeavtale med Vestlandsrådet.

Rapporten presenterer en rekke nøkkeltall som belyser næringenes omfang, lønnsomhet, vareeksport og bruk av forsknings- og innovasjonsrettede virkemidler. Næringene på Vestlandet sammenlignes med tilsvarende næringer i landet for øvrig. Nøkkeltallene bygges opp fra virksomhetsnivå, og benytter SØAs regnskapsdatabase SAFE og vår egen database over offentlig virkemiddelbruk SSDB.

De fire næringene som studeres er alle relativt sterkt til stede på Vestlandet sammenlignet med i landet for øvrig. Samtidig er det regionale forskjeller. Møre og Romsdal er tydelig spesialisert mot marin næring, selv om de også har mye aktivitet rettet mot maritim sektor. Petroleum er en av de største enkeltnæringene i Rogaland og utgjør fem ganger mer av næringslivet i regionen sammenlignet med i landet for øvrig. Hordaland har betydelig aktivitet innenfor både marin og maritim næring, mens Sogn og Fjordane retter seg mer mot marin og fornybar energiproduksjon.

Det siste årets utvikling kan tyde på at oljebremsen har nådd leverandørindustrien og kanskje særlig gjennom den negative utviklingen i maritim sektor i Møre og Romsdal siste regnskapsår.

Klikk her for å lese hele rapporten og her for å se tallgrunnlaget på Hordaland fylkeskommune sin hjemmeside. Rapporten kan lastes ned her: R5-2018 Nøkkeltall Vestlandet

Evaluering av Trebasert Innovasjonsprogram

Samfunnsøkonomisk analyse har evaluert Trebasert Innovasjonsprogram på vegne av Innovasjon Norge. Programmet hadde to hovedmål: Økt bruk av tre i produkter (inkludert bygg) og økt lønnsomhet (etter hvert presisert som økt verdiskaping) i trebearbeidende industri. Programmet ble igangsatt i 2006, som en videreføring av Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke, men ble avsluttet i 2016. Satsingen er nå videreført som en del av den nye Bioøkonomiordningen.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Evalueringen har hatt som mål å:

• Vurdere bakgrunnen og rasjonale for programmet
• Dokumentere resultatene og effektene av Trebasert Innovasjonsprogram
• Vurdere mobilisering, organisering og administrasjon av programmet, herunder effektiviteten av dette arbeidet
• Basert på nevnte punkter – gi forslag til forbedringer og tiltak framover

Hovedfunnene fra evalueringen er:

• Treindustrideltagere i Trebasert Innovasjonsprogram synes å være mer forskningsrettet enn resten av treindustrien
• Trebasert Innovasjonsprogram har utløst aktiviteter som ellers ikke ville funnet sted
• Omfanget av innovasjonsaktiviteter i Trebasert Innovasjonsprograms prosjekter er på linje med øvrig næringsliv
• Støttemottakerne tilegner seg ny kompetanse og etablerer nye samarbeidsrelasjoner
• Verdiskapingen vokser relativt mer blant programmets støttemottakere, men lønnsomheten er på samme nivå som i næringen forøvrig
• Programmet er effektivt organisert, med en relevant og mobiliserende arbeidsform

Virkninger av omregistrering av Kiel-ferger fra NOR til NIS

På oppdrag for Norsk Sjømannsforbund har vi analysert de samfunnsmessige virkningene av å omregistrere Kiel-fergen til Color Line fra norsk ordinært skipsregister (NOR) til norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Dette omfatter en vurdering av rederienes tilpasning, samt utslaget omregistreringen får for de ansatte på skipene og hvordan dette videre virker inn på offentlige inntekter og utgifter. Klikk her for å lese hele rapporten.

I nullalternativet i analysen forutsetter vi en videreføring av dagens situasjon, med gjeldende lover og regler. I endringsalternativet forutsetter vi en omregistrering av Color Lines Kiel-ferger (Color Magic og Color Fantasy) til NIS, mens den resterende flåten forblir registrert i NOR.

Få insentiver til endret organisasjonsstruktur
Sammenlignet med nullalternativet er det ikke ventet at omregistrering til NIS vil ha konsekvenser for den overordnende organisasjonen av konsernet. Registrering i NIS krever at skipene hovedsakelig administreres og driftes fra Norge, som er tilsvarende hvordan Color Line er organisert i dag.

Utskifting av deler av mannskapene
I NIS står rederiene i stor grad fritt til å velge hvor de ønsker å rekruttere arbeidskraft fra, så lenge de oppfyller sikkerhetskravene til stillingene. NIS-loven krever at alle ansattforhold skal dekkes av tariffavtaler, men åpner for at avtaler kan inngås med lokale lønns- og arbeidsvilkår med arbeidstakerorganisasjoner fra den ansattes hjemland. 
Lavere offentlige overføringer
De offentlige budsjettene vil i hovedsak bli påvirket på to måter. På den ene siden vil de offentlige overføringene over refusjonsordningen reduseres, noe som isolert sett vil redusere statens utgifter. På den andre siden vil ansatte som blir arbeidsløse (eller andre som ikke får jobber de Color Line ansatte får) påføre det offentlige utgifter til arbeidsledighetstrygd og andre overføringer. 

Samfunnsøkonomiske virkninger
Vi har beregnet at de prissatte virkningene gir en netto negativ nåverdi på 399 millioner kroner over analyseperioden ved omregistrering til NIS. 

Det er først og fremst verdiskapingstapet som følger av inntektstapet til de norske ansatte som blir oppsagt i Color Line som drar ned den samfunnsøkonomiske nytten. Dette blir moderert noe av at lønnskostnadene til rederiet blir redusert som igjen vil gi enten økt overskudd i rederiet eller økt konsumentoverskudd dersom prisene reduseres. Samtidig vil omregistrering til NIS gi lavere skattefinansieringskostnad knyttet til de offentlige overføringer gjennom nettolønnsordningen.

På den andre siden vil en nedbemanningsprosess berøre samfunnet gjennom at humankapital forvitrer, den enkelte gjennom potensielle fysiske og psykiske helseproblemer, samt pårørende som blir berørt av at et familiemedlem mister jobben. 
Begge de ikke-prissatte virkningene trekker ned den samfunnsøkonomiske lønnsomheten sammenlignet med nullalternativet.
 

Samfunnsanalyse av framtidig sykehus på Hamar

På oppdrag for Hamar kommune har vi gjennomført en samfunnsanalyse av å lokalisere hovedsykehuset i Sykehuset Innlandet på Hamar sammenlignet med en lokalisering ved Mjøsbrua. Klikk her for å lese hele rapporten.

Analysen består av to deler. I analysens første trinn har vi gjennomført en overordnet vurdering av hvordan lokaliseringen av sykehuset kan tenke seg å påvirke bosettingsmønsteret i Innlandet, samt en vurdering av potensiell næringsutvikling som kan skje rundt sykehuset og hvorvidt dette vil være forskjellige i de to alternativene vi vurderer. Tilsvarende har vi vurdert hvordan lokaliseringen kan få konsekvenser for overordnet by- og regionsutvikling. I analysens andre trinn har vi gjennomført beregninger av de samfunnsmessige konsekvensene av å plassere hovedsykehuset i Hamar, og vi har vurdert konsekvensene for befolkningsutvikling, transportarbeid og kompetanse og rekruttering. Alle beregningene er gjennomført for analyseåret 2040.

Beregningene våre viser at en lokalisering av hovedsykehuset i Hamar vil dreie befolkningen i 2040 mot Hamarregionen. Samtidig vil befolkningen i Lillehammerregionen og Gjøvikregionen reduseres tilsvarende. Virkningen av lokaliseringen vil også være svakt positivt for bosettingen i Elverum-, Tynset- og Kongsvingerregionen, og svakt negativt for de andre arbeidsmarkedsmarkedsregionene i Oppland.

Videre viser beregningene våre at det samlede klimagassutslippet knyttet til transportarbeid for ansatte, pasient- og pårørendereiser er lavere ved en lokalisering på Hamar sammenlignet med Mjøsbrua. Isolert sett vil en lokalisering av hovedsykehuset på Hamar gi noe høyere transportarbeid for pasient- og pårørendereiser. Dette henger sammen med at Mjøsbrua er lokalisert noe «nærmere» befolkningen som sogner til sykehuset. Når det gjelder transportarbeidet knyttet til arbeidsreiser, er dette lavere for alternativet med lokalisering av hovedsykehuset på Hamar. Dette følger av at de ansatte i dette alternativet i større grad er bosatt i nærheten av arbeidsplassen sammenlignet med ved en lokalisering ved Mjøsbrua hvor de ansatte er forutsatt bosatt mer spredd i hele Mjøsregionen. Når det gjelder valg av reisemiddel, har vi lagt til grunn lik kollektivandel ved de to alternativene, men vi har lagt til grunn noe høyere bruk av gange og sykkel til jobb ved en lokalisering på Hamar. Dette kan ansees som en konservativ antakelse ettersom kollektivtilbudet i og inn til Hamar trolig er og vil være bedre enn det som er tilfelle ved Mjøsbrua.

Et hovedsykehus med flere tusen ansatte, og relativt høy andel med spesialisert kompetanse, er avhengig av å ha et bredt rekrutteringsgrunnlag i befolkningen som bor i rimelig pendleravstand til sykehuset. I vår analyse finner vi at lokalisering på Hamar, kontra ved Mjøsbrua, har relativt liten effekt på størrelse på rekrutteringsgrunnlaget, når vi antar maksimal pendlertid på 45 minutter. Rekrutteringsgrunnlaget øker imidlertid vesentlig i favør av Hamar dersom maksimal pendlertid økes til 60 minutter.
 

Helse-Norge 2040 - Hvordan vil framtiden bli?

Helse- og omsorgssektoren utgjør en betydelig og økende del av det norske arbeidsmarkedet. Den sterke veksten i sysselsetting innen helse og omsorgssektoren gjenspeiler både demografiske endringer og økende etterspørsel etter helse og omsorgstjenester som følge av økt inntekt. Sysselsettingsutviklingen framover er imidlertid meget usikker. Framtidig sysselsetting av helsepersonell vil påvirkes av flere samfunnsmessige drivkrefter som kan endre både tilbud og etterspørsel etter helsepersonell. Teknologisk utvikling, demografiske endringer, medisinsk utvikling, arbeidsdeltagelse, befolkningens helsetilstand og inntektsutviklingen vil hver for seg og sammen endre helsesektoren.

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag for Helsedirektoratet laget en scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter helsepersonell. Klikk her for å lese hele rapporten.

I prosjektet har vi sett nærmere på sentrale endringskrefter og hvordan disse vil påvirke framtidig etterspørsel etter og tilbud av helsepersonell. Den første usikkerheten handler om usikkerheten knyttet til det offentliges bruk av arbeidsbesparende og velferdsfremmende teknologiske løsninger. Det er all grunn til å tro at det er mulig å løse dagens helse og omsorgsoppgaver med langt mindre menneskelig rutinearbeid. Det er liten usikkerhet knyttet til at markedsrettede virksomheter vil ta i bruk alle teknologiske løsninger som kommer, rett og slett som følge av at uten kontinuerlig tilpasning til ny teknologi vil virksomhetene bli utkonkurrert i markedet. Usikkerheten knytter seg eksplisitt til offentlig sektors evne til å ta i bruk nye løsninger. Et ønske om menneskelig kontakt og redsel for overvåking og informasjon på avveie er blant argumentene for å vekte effektiviseringseffekten lavere.

Den andre aksen handler om usikkerheten knyttet til offentlig prioritering av helse- og omsorgssektoren. Historisk har prioritering av ressurser til helse- og omsorgssektoren økt jevnt over svært lang tid og i takt med befolknings- og velferdsutviklingen. Hvorvidt denne utviklingen vil og kan fortsette er svært usikkert. Usikkerheten bunner i at krav til bruk av offentlige ressurser har økt fra en rekke andre samfunnssektorer, samtidig blir det økonomiske handlingsrommet for økt offentlig ressursbruk mer begrenset i årene framover.

Konkurransedyktig velferd

Konkurransedyktig velferd er historien om et Norge der offentlig sektor tar i bruk alle arbeidsbesparende og velferdsfremmende teknologiske løsninger. Offentlig sektor er en driver for produktivitetsvekst og sentralisering. Norge er blant verdens fremste i å utvikle og implementere ny teknologi innenfor helseteknologi. Det er tre supersykehus i landet, mens primærhelseteam og avtalespesialister dekker behovene i mindre sentrale områder.

Dette er også historien om hvordan Norges prioritering av helse og omsorg går på bekostning av andre offentlige tjenester. En stadig større andel av landets innbyggere er eldre personer med sterke interesser for offentlig satsning på helse og omsorg, noe som har gitt vedvarende politisk gjennomslag. Gjennom en offentlig satsning på forsking og utvikling innen helseteknologi har Norge blitt en stor eksportør av velferds- og medisinskteknologiske løsninger, samtidig som Norge også er attraktivt for internasjonale selskaper. Likevel er det bekymring knyttet til at for mange er sysselsatt i regi av offentlig sektor, slik at for få sysselsettes i inntektsgivende næringer.

Trygghet framfor alt

Trygghet framfor alt er historien om et Norge der offentlig sektor satser tungt på helse og omsorg. Det er stort flertall for å sikre at helse- og omsorgstjenester skal tilbys der folk bor. Hensynene til de omsorgstrengende dominerer politiske prioriteringer. Den eldste delen av befolkningen bor spredt og har stor politisk betydning. En stor satsning på en skjermet sektor, og økte skatter på konkurranseutsatt næringsliv har bidratt til en svakere produktivitetsutvikling. Det er få ledige ressurser til å utvikle nye næringssektorer i landet. Den økonomiske utviklingen i Norge er svakere enn i våre naboland.

Dette er også historien om et Norge hvor det er barrierer for å ta i bruk tilgjengelige teknologiske løsninger for å effektivisere offentlig tjenesteproduksjon. Digital sårbarhet er sentralt i den politiske debatten. Medmenneskelighet og brukerstyrte tjenester er overskriftene som gjennomsyrer helse- og omsorgssektoren. Satsning på tjenester av høy kvalitet, spredt bosetting og mangelen på teknologiske løsninger innen helse og omsorg fører til et stort behov for helsepersonell. For å dekke behovet er helse- og omsorgssektoren avhengig av innvandring.

Livsstil på eget ansvar

Livsstil på eget ansvar er historien om et Norge med økt sosial ulikhet, som gjenspeiles i ulik tilgang på helse- og omsorgstjenester. I de offentlige budsjettene prioriteres ikke helse- og omsorgssektoren på bekostning av andre offentlige tjenester. Oppbremsingen i det offentlige tilbudet har ført til udekkede behov i helse- og omsorgssektoren, som har resultert i et mangfold av private løsninger.

Dette er også historien om et Norge hvor man ikke har evnet å utnytte teknologiske løsninger i offentlig forvaltning. I det private næringslivet har den sterke teknologiske utviklingen fortsatt. Private tilbydere av helse- og omsorgstjenester effektiviserer driften ved å ta i bruk teknologiske løsninger, samt at de kun gjennomfører få, spesialiserte behandlinger. De private tjenestene drar nytte av stordriftsfordeler gjennom store sentraliserte enheter, mens de offentlige tjenestene er mer desentraliserte.

Effektivitetssamfunnet

Effektivitetssamfunnet er historien om et Norge der både privat og offentlig sektor tar i bruk alle arbeidsbesparende teknologiske løsninger for å effektivisere produksjon og oppgaveløsning. Offentlig sektors tjenesteproduksjon er sentralisert for å dra nytte av stordriftsfordeler. Folk flest bor i en av landets største byer.  Det er her vekstselskapene trives og det er her nyutdannede vil bo. Utdanningsnivået i samfunnet er blant de høyeste i Europa, og det private næringslivet er konkurransedyktig på de internasjonale markedene. Det er likevel en betydelig del som står utenfor arbeidsstyrken, primært mennesker med lite formalkompetanse. Teknologiske løsninger har tatt over en rekke arbeidsoppgaver. Trygdeinntektene er vesentlig lavere enn arbeidsinntektene, noe som har medført økende ulikhet i samfunnet.

Dette er også historien om et Norge som har valgt å ikke prioritere helse- og omsorgssektoren på bekostning av andre offentlige tjenester. En oppbremsing i offentlig sektors ressursbruk og mye teknologi har skapt et voksende privat marked for husholdningsrettede tjenester, både i helse og omsorg og andre næringer. Offentlige myndigheter går foran for å vise hvordan ny teknologi kan forenkle oppgaver og oppmuntrer aktivt innbyggere og kommuner til å raskt ta i bruk nye løsninger.

Framskrivninger av sysselsatte

De fire scenarioene er tallfestet, med utgangspunkt i SSB-framskrivingene i Dapi mfl. (2016). Dapi mfl. (2016) framskriver utviklingen i etterspørselen etter ulike typer utdanninger i Norge basert på etterspørselen etter hver utdanningsgruppe i hver næring. I vår tallfesting har vi justert framskrivningene i Dapi mfl. (2016) på bakgrunn av ulike forutsetninger om komplementaritet og substitusjon mellom ulike yrker og mellom yrker og teknologi i de fire scenarioene.

Både offentlig sektors framtidige prioritering av helse- og omsorgssektoren og offentlig sektors implementering av teknologiske løsninger har stor betydning for kompetanseetterspørselen. Mens satsningen på helse- og omsorgssektoren først og fremst påvirker næringsstrukturen i landet, vil graden av teknologibruk i hovedsak endre sysselsettingsstrukturen innad i næringene.

Vi har lagt til grunn at det er en overordnet komplementaritet mellom lang høyere utdanning og teknologiske løsninger. Selv om enkelte arbeidsoppgaver som gjennomføres av sysselsatte med profesjonsutdanning kan erstattes av teknologi, antar vi at yrker med en større andel rutinepregede oppgaver erstattes i større grad.

Veksten i behovet for helsepersonell, samlet sett, er sterkest i scenarioene Konkurransedyktig velferd og Trygghet framfor alt. Dette er scenarioene hvor helse- og omsorgssektoren er prioritert på bekostning av andre offentlige tjeneste og privat næringsliv. I Trygghet framfor alt er den samlede etterspørselen etter helse- og omsorgsyrker noe høyere enn i Konkurransedyktig velferd som følge av at offentlig sektor ikke tar i bruk alle effektiviserende teknologiske løsninger.

I Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet vil det også være vekst i sysselsatte innen helse og omsorg, men vesentlig lavere enn i de to øvrige scenarioene. Veksten vil blant annet komme fra privat næringsliv som tilbyr private helse- og omsorgstjenester nasjonalt og for eksport. Men samlet sett en lavere etterspørsel siden ikke alle vil ha råd til å kjøpe private helse- og omsorgstjenester, og som følge av at privat sektor typisk har et større insentiv til å drive fram mer arbeidsbesparende løsninger.

Når vi ser på behovet for fagutdanninger, vil mange av de samme drivkreftene gjøres seg gjeldene. Behovet for sykepleiere, helsefagarbeidere og leger vil for eksempel være høyest i Trygghet framfor alt og Konkurransedyktig velferd. Forskjellene mellom de ulike scenarioene vil imidlertid variere for ulike yrker, blant annet som en konsekvens av våre antagelser når det gjelder teknologisubstitusjon og oppgaveendring.

Det er flere grep som er tatt i scenarioene Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet for å redusere utgiftene knyttet til helse- og omsorgssektoren. I Effektivitetssamfunnet går disse tiltakene i hovedsak på implementering av arbeidsbesparende teknologiske løsninger i offentlig sektor. I Livsstil på eget ansvar, hvor det i mindre grad har blitt implementert teknologiske løsninger i offentlig, skjer effektiviseringen i hovedsak gjennom bedre tilpasning av arbeidsoppgaver i forhold til kompetanse. Ved å unngå at enkle og rutinepregede oppgaver utføres av overkvalifisert personell blir ressursbruken mer effektiv. I både Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet vil tiltak for å bedre folkehelsen være sentrale.

I Effektivitetssamfunnet benyttes teknologiske løsninger til å redusere behovet for en rekke yrker innen helse og omsorg, særlig gjelder dette for yrker som kan automatiseres nesten fullsteding, men også større yrkesgrupper som helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. For eksempel vil kirurger i stor grad erstattes av teknologi og alle former for diagnostisering vil gjøres primært av maskiner.

I Konkurransedyktig velferd vil også maskiner gå inn der disse kan heve kvaliteten. Her vil det i større grad bli et samarbeid mellom legene og de teknologiske løsningene, og legene vil bruke sin ledige kapasitet på mer tid til pasienter, som innebærer et noe høyere behov for leger, enn i Effektivitetssamfunnet.

I Konkurransedyktig velferd vil også sykepleierne vil i stor grad ta over for både helsesekretærene og andre helseyrker som helsefagarbeidere, hjemmehjelper og andre pleiemedarbeidere. Dette følger av at mange av arbeidsoppgavene blir tatt over av maskiner, særlig for helsesekretærer, mens det resterende behovet vil dreie seg om pasientdialog hvor det kreves medisinsk kompetanse.

Når det gjelder etterspørselen etter pleiemedarbeidere tilsier det tiltakende behovet for omsorgstjenester vekst i alle scenarioer, men i varierende grad. I Livsstil på eget ansvar vil for eksempel ønsket om å spare inn ressurser føre til at helsefagarbeiderne tar over for noen av sykepleiernes oppgaver. I Effektivitetssamfunnet blir unødvendige ressurser rasjonalisert bort, slik at etterspørselen øker mindre.